Det var ikke all verdens muligheter for atspredelser i min barndom i Odalen. Der var det loven om selvoppfinnsomhet som rådde.
Vi hadde ikke TV og på radioen var det bare valg mellom NRK og sjømannsendingen. Den nærmeste datamaskinen vi visste om den gangen var hos NASA i USA.
Det vi reelt hadde av valg var enten å fordype oss i bøker inne i et lite hus fylt av andre unger eller den herlige roen ute i frisk luft med sterkt behov for å teste ut både det ene og det andre.
Jeg hadde en periode som jeg liker å kalle min zoologiske periode; den tiden jeg oppdaget det frodige dyrelivet i bygda.
Den sommeren jeg vil fortelle om denne gangen hadde jeg et inderlig fokus på reptiler, noe som er et aktuelt tema i disse dager med varsler om store mengder orm i Norge.
Far hadde lært meg å se forskjell på huggorm, buorm, selttsnok og stålorm; en viktig del av det å vokse opp i Odalen.
Buormen, natrix natrix, kan bli en meter lang, hugger til som en hvilken som helst annen slange, men er uten gift.
Svart buorm er sjelden i forhold til de grå og brune, men alt av sjelden kvalitet finner en jo i Odalen så der er de stort sett svarte.
Buormen kan gjenkjennes på de karakteristiske gule flekkene i nakken og den særegne evnen til å sprøyte ut illeluktende væske fra analåpningen når den føler seg truet.
Coronella austriaca er Norges kveleslange.
Slettsnoken er brun eller grå, med en stor mørk flekk på hodet.
Hannene er noe lysere enn hunnene, men det mest karakteristiske trekket for begge kjønn er de to rekkene med mørke flekker på ryggen. Slettsnoken tyr ofte til kannibalisme og spiser gjerne de andre ormartene.
Så var det kongen blant ormene i Norge, den notorisk hissige vipera berus, huggormen.
Hunnene har ofte en brunaktig bunnfarge og svart mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå enn brun.
Ofte er den kullende svart med nærmest usynlig sikksakk mønster.
Den slangelignende øglen stålorm, anguis fragilis fragilis, blir bare halvparten så lang som buormen.
Hannene er alltid grå, mens hunnene er lysebrune med mørkere sider, og en mørk stripe langs ryggen; noen ganger med blå flekker.
Det en ikke kan ta feil på når det gjelder stålormen kontra buorm og huggorm er at den har øyelokk og kan blunke til deg.
Hva kan vel friste en stakkars odøling i vekst uten tilgang til PC og ungdomsklubb mer enn å lage sin egen slangegård?
En annen ting er at det da umulig kunne komme noe galt ut av det å etablere noe sånt; sett fra min side i en periode når det meste av det jeg gjorde gikk så ubeskrivelig galt.
I flere dager jaktet jeg på buorm som solte seg ved vannkanten, huggorm som søkte varme på toppen av stein og stubber og slettsnok som samlet sin kroppstemperatur under solvarm stein.
Stålorm var det enkelt å finne; det hadde vi plenty av i den fuktige komposthaugen hvor vi brukte å grave meitemark når vi skulle ut og fiske.
I løpet av noen dager ble ormegården etablert i den store bryggerpanna i vaskekjelleren.
Bryggerpanna var en stor jerngryte som kunne varmes opp fra undersiden med ved og som hadde et stort lukk av tre som ble brukt til å brette klær på når panna ikke var i bruk til koking av klær
Var jeg heldig så ville kanskje de variable artene av ormer mikse seg sammen til et nytt avkom der nede i bryggerpanna.
Kanskje ville Odalen kunne bli kjent som stedet hvor den eneste arten av ormetypen huggsnokbuene eksisterte.
Den eneste genemanipulasjonen vi kjente til i Odalen den gang var ordinært samleie, og når en så seg rundt blant bygdefolket kunne den slags atspredelser gi de merkeligste utslag.
Vi manglet ikke bevis på naturens humor i de bygdene.
Jeg fanget mus, snegler og biller som jeg slapp ned i bryggerpanna for å sikre at ormene hadde mat nok til å holde seg fra å spise hverandre.
Alt var grundig planlagt og idiotsikkert.
Det eneste jeg som idiot ikke hadde tatt med i mine beregninger var min mor.
I et lite rom innefor bryggehuset var det satt opp et lager for mors syltetøyglass og lange rekker av flasker med hjemmebrygget maltøl som gjerne ble drukket til middagsmaten.
Dit inn, på matlageret, hadde min mor selvsagt måttet ta seg for å hente et glass ripsgele og to flasker maltøl.
I det hun passerte bryggerpanna med det store trelokket hørte hun en svak hvesing og nysgjerrig som hun var måtte hun selvsagt etterforske hvor de lydene kom fra.
Hun løftet på lokket til bryggerpanna, og snart etter var bryggerhuset fult av glasskår, skummende maltøl og gele.
Brått og uforvarende kom hun rasende opp kjellertrappa i beste eventyrs ånd med øyne så store som tinntallerkener og temperament som en bråvekket troll.
Stakkars lille meg var på vei ned den samme trappen med en nyfanget eksemplar av vipera berus og trass at hennes øyne måtte være dekket av raseriet og skrekkens røde slør festet hun blikket på det jeg hadde i hånden.
At min mor var utstyrt med fjærkraftsbrems fikk jeg bevis på i den trange trappen.
Hun stirret på huggormen, gikk inn i full nødbrems og deiset bakover og ned trappen.
Hun kom, så og forsvant om en kan benytte seg av et omskrevet Cæsar sitat.
Halvt svimeslått endte hun opp nede på kjellergulvet og satte på ingen måte pris på sin sønns kneling ved siden av henne med spørsmål om hvordan det gikk; og en huggorm i hånden ved hennes ansikt.
Jeg gikk brått fra zoolog til fange i matboden mens skogvokter og nabo Mentz ryddet kjelleren for uønskede kryp.
For så vidt var vel også jeg et uønsket kryp i huset på Aasen akkurat da, men jeg slapp unna utryddelsen som fant sted i bryggerhuset.
Om min mor hadde hatt angst for ormer før så hadde jeg tydelig vis hjulpet henne rett over til diagnosen Ophidiofobi denne vakre sommerdagen.
Hun hadde med ett fått et sykelig forhold til lange, slanke ting som krøp gjennom gresset ved huset så hun var langt fra mottakelig for den morsomheten jeg satte i verk med et fiskesnøre og en avkappet bit hageslange når det var tid for middag på det store bordet vi hadde i hagen.
Kort summert gikk jeg fra husarrest i matboden til en kort fleip ved matbordet og rett tilbake til matboden med rødt merke i pannen etter suppesleiven og tomatsuppe rennende ned over ansiktet.
Mens jeg masert kulen i pannen etter min mors spontane reaksjon med suppesleiven på en buktende bit vannslange i enden av et fiskesnøre ved middagsbordet slo det meg at Bibelen hadde et eget sitat som dekket dagens jakt på kunnskap om zoologiens underfunderligheter: den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.
Jeg hadde økt min innsikt om de menneskelige reaksjoner på orm denne dagen og jeg visste litt mer om folks reaksjoner på akutt frykt.
Kulen i panna etter panikkslag med suppesleiv var bevis på min økte kunnskap om det menneskelige reaksjonsmønster og avstraffelsene i løpet av dagen hadde vist meg, igjen, at enhver handling har en mothandling.
Alt du gjør vil en eller annen gang komme tilbake å bite deg i ræva; sa min farfar etter å ha spandert en hjemmelaget dram på lensmannen.
Ha en herlig helg uten slanger i Paradis
I kunnskapen tre finnes en slange. Den som nærmer seg slangen, blir for alltid et ulykkelig offer for tvil.
Lauri Vita
fredag 8. juni 2012
fredag 1. juni 2012
Ord for fredag - 1.juni 2012
Jeg har tenkt litt over dette med hvordan folk flest sikrer seg mot tyveri.
På badestranden i syden gjemmer de lommeboken og fotoapparatet sitt inne i skoene sine og blir himmelfalne når tyvene har klart å knekke koden og har sporet opp gjemmestedet. De skjønner at det å gjemme verdigjenstandene under håndkledet ikke fungerer; det er et gjemmested alle kjenner til. Det er som å gjemme penger i madrassen. Men hvordan fant de ut at det lå i skoene på badestranden i syden; de så jo tomme ut. Kan det være snakk om en innsidejobb? Er det kona som har røpet hemmeligheten til den kjekke gigoloen som frekventerer strendene på jakt etter lammekjøtt og verdisaker?
Vi går ikke lenger i fella med å gjemme nøkkelen til huset under matta foran døren. I stedet gjemmer vi den under blomsterpotta eller steinen ved siden av dørmatta. Et tvillingpar i Austvatn gikk ikke en gang i den fella. Den ene søsteren hadde gått på stranden og den andre ville i butikken. Sistemann låste døren, gjemte nøkkelen på en tverrbjelke inne i vedskulet og visste at der ville verken tyvene eller søsteren lete. For å sikre at søsteren fant nøkkelen skrev hun en lapp som hun hang på døren; har gjemt nøkkelen på et nytt sted som tyver aldri vil lete, på tverrbjelken over døren i vedskjulet. Hjemme hos oss gjør vi ikke sånne feil. Den siste som går ut finner nytt gjemmested for husnøkkelen hver eneste gang og sender hverandre SMS om hvor. Det fungerer perfekt helt til du kommer hjem og finner ut at du har slettet beskjeden fra kona. Da blir det mange timer utenfor døren i vente på at hun skal ta telefonen eller komme hjem. Sist dette skjedde satt hun i møte og jeg satt ute på trammen i to timer i kuldegrader etter en nattøvelse. Når jeg endelig fikk kontakt med kona så fortalte hun at jeg bare kunne ringe på, for den minste dattera var hjemme fra skolen på grunn av influensa. Jeg går sjelden med lommeboka i baklomma når jeg tar T-banen, alt på grunn av frykt for lommetyver. I stedet legger jeg den i innerlommen på ytterjakka mi; den som har glidelås. Sist jeg sto i butikken med full handlekurv fordelt over rullebåndet i kassa på ICA oppdaget jeg at lommeboka slett ikke var i innerlommen på den jakken jeg hadde på meg. Det var da det gikk opp for meg at jeg hadde tatt hensyn til at vinteren var over og byttet til vårjakke. Pinlig varm om ørene unnskyldte jeg meg i kassa og tasset opp de bratte delen av Riperbakken mens jeg forbannet min egen distrehet mens gamle damer i gåstol passerte meg i rasende fart opp den bratte bakken. Vel hjemme var ikke lommeboka i lommen på vinterjakka heller og det var da jeg kom på at jeg hadde plassert den i lårlommen på buksa jeg hadde på meg. For sikkerhets skyld verifiserte jeg at den var der og gikk ned til ICA igjen for å hente varene som fortsatt sto ubetalt igjen i butikken. Smilende trakk jeg frem lommeboka og oppdaget fort at kontantene var hendig fjernet av min kone. Ikke det at det er et problem så lenge en har penger på kontoen og bankkort. Det pinlige er først da en innser at bankkortet fortsatt ligger igjen ved PC en hjemme etter forrige kvelds tur innom nettbanken. Temmelig varm i toppen er det bare å unnskylde seg for kassadamen på ICA igjen, pese seg opp Riperbakken for andre gang og nappe bannende til seg bankkortet på stuebordet før en småjogger ned til ICA igjen; bare for å møte låst dør mindre enn 5 minutter etter stengetid.
Det sies at en skal smile til verden, så smiler den igjen. Andre mener at om en smiler til verden så gir den deg et hånflir tilbake. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det smilet og det vinket kassadama på ICA ga meg fra baksiden av den låste glassdøren den lørdagen ikke oppfordret meg til å smile fornøyd tilbake. Fra forsvaret ble jeg vant med å gi mine soldater håndsignaler når jeg ville gi dem meldinger uten lyd. Det var tydelig at kassadamen også var kjent med fingertegn, for med kun en hånd klarte jeg enkelt å avslutte et hvert håp om noen sinne å få bæreposene med lørdagsvarene ut av arresten bak de tykke glassdørene. Verden er ikke over for det om ICA stenger sine dører. Meny har oppe to timer lenger ut over kvelden. På nytt fylles handlekurven, på nytt fordeles varene på rullebåndet og passerer kassen med pipende lyd. Endelig er det på tide å avslutte en strevsom lørdagshandel og komme seg hjem for siste gang. Endelig er det på tide å avslutte dagen med at all forbindelse til nettbankene brytes av massive feil på nettet. Med ett var alle broer brent. All forbindelse mellom butikkenes betalingsautomater og bankene var umulig. Minibankene lå nede og handling på krita er ikke noe alternativ. Det er på ettermiddagen en slik lørdag en skjønner at en like gjerne kan plassere lommeboken i baklomma og overlate den til langfingrede lommetyver. Det er tross alt bedre å ikke få handlet inn til helgen fordi en er frarøvet kontanter og bankkort enn å måtte innrømme at en går tomhendt hjem fordi en under forsøk på sikre seg mot ubehageligheter har rotet det til på en slik måte at lørdags og pinsens middager består av brød med servelat. For tredje gang opp Riperbakken møter jeg en smilende nabo som prøver å si noe hyggelig og ønske meg en hyggelig pinse. Det eneste han får ut av det er sannheten i Ken Alstad sine ord: man skal aldri nærme seg en okse forfra, en hest bakfra eller en idiot fra noen av sidene.
Ha en innbruddsikker helg.
Det er fælt å tenke på hvordan menneskene gjør seg uinntagelige for hverandre, innbruddssikre som hus. Louis-Ferdinand Céline
fredag 25. mai 2012
Ord for fredag, sånn rett før pinse - 25.mai 2012
Jeg har ofte undret meg på hvorfor det er så vanskelig å skrive ting slik at alle forstår eksakt hva det er du ønsker å uttrykke.
Ikke bare er det ordvalgene som er vanskelig eller det å sette ordene i riktig rekkefølge, men det å klare å ta hensyn til at andre ikke oppfatter ord og ordsammensetninger på samme måte som deg selv gjør også språket vanskelig.
Det er altså ikke alltid så enkelt dette med språk, heller ikke ens eget morsmål.
Innledningsvis vil jeg sitere en mann som kjemper seg gjennom engelske intervjuer med stor iver og kanskje ikke all verdens språkøre, vår internasjonale rallystjerne Petter Solberg:
I don't know what you call it in England, but in Norway we call it "air condition"!
Det er fort gjort å si eller gjøre noe feil, men enkelte klarer å forevige sine feil på en slik måte at det ikke er til å komme seg bort fra.
På Shizuoka flyplass utenfor Tokyo ble jeg sittende lenge i passkontrollen av en eller annen grunn og i ventetiden lot jeg øynene gli over det lille som fantes av severdigheter i det lille venterommet.
På et skilt over et håndslukningsapparat sto det en rekke japanske tegn og under var dette oversatt til Hand Grenade.
En liten oversettingsfeil som jeg senere skulle erfare at var konsekvent gjennomført over alt på den store flyplassen.
For oss beredskapsfolk forsvinner litt av tilliten til et system når det henger skilt over alt i en flyplass hvor det ved brann anbefales at en løser ut en håndgranat.
Det var ikke det at dette med håndgranat i stedet for håndapparat var så viktig, men det vekket en observasjonslyst hos meg som styrte mye av oppholdet i Japan.
Det ble ikke mindre interessant å lete etter merkelige oversettelser når jeg så advarselen til besøkende om ikke å gå for nær kanten på et utsiktspunkt av fare for å miste fotfeste: beware of missing foot.
Det ble slett ikke bedre da det på en meny på en liten kafé på et kjøpesenter ble tilbudt Chicken rude and ureasonable.
Hva den retten besto av vet jeg ikke, for jeg spiste nudler i stedet. Jeg følte ikke for uhøflig og urimelig kylling den dagen.
I det hele tatt så har det blitt en slags hobby for meg å lese skilt og advarsler når jeg er ute og rusler på mine tidelige spaserturer tidelig på morgenen, som da jeg passerte et hastig laget skilt ved dammen utenfor Hønefoss hvor det sto: Fall i vannet forsiktig.
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva skiltmakeren prøvde å si med dette skiltet, men om jeg skulle falle i vannet så skulle jeg gjøre at som sto i min makt for å falle forsiktig.
Skiltet i Hønefoss var akkurat lite like informativt som skilte ene ved tunnelåpningene på Soul Metro hvor det sto: å dø her er strengt forbudt.
Det var ikke det at jeg ikke forsto at det var forbudt å dø akkurat der; det jeg ikke klarte å finne ut var hvorfor akkurat dette var forbudt akkurat der.
På en annen side så ville jeg selvsagt gjort alt for å bevege meg ut fra den sonen om jeg skulle oppleve et akutt illebefinnende. Jeg ville jo ikke fornærme det sørkorenaske samfunnet ved å dø på en forbudt måte på et ikke egnet plass.
Det var dog noe bedre med oversettelsen på skiltet på jernbanestasjonen i Malaga hvor det under mitt besøk der på 80-tallet hang skilt på alle plattformer og i vestibylen med teksten If you are stolen, call the police at once, en klar og tydelig advarsel om kidnappingsfaren i den spanske tivolibyen.
Det er i tilfeller hvor man er forvirret at man har behov for å slå opp i ordbøkene for å få en forklaring på hva ordet betyr.
Slår man opp på Free online dictionary får en alltid god hjelp til dypere forståelse av et ord, som ordet forvirre = å bli forvirret.
Prøver man å slå inn fortvilet så svarer internettsiden med: Søker du Fortvilelse? Vi har treff for ditt søk! Fortvilet, fortvila.
Man kan jo bli både forvirret og fortvilet med slike oppklarende hjelpemidler.
Det beste skiltet jeg som beredskapsmann har sett var festet på en gipsvegg i Okayama i Japan hvor det anbefales å rive veggen for å rømme ved krise
Jeg tviler sterkt på at forebyggende avdeling i Oslo Brann og Redningstjeneste ville godtatt denne nødutgangen på en av våre T-banestasjoner.
I slike tilfeller må det forventes at det henger en slegge og et jernbrekk i glasskap ved siden av skiltet; i det minste at det oppgis telefonnummer til nærmeste rivningsfirma.
Ta dere en tur på en asiatisk matbutikk i helgen og les på varedeklarasjonene så slipper dere å kjede dere; samt at dere går ned i vekt etter som matlysten antagelig avtar.
I Djin mat og grønnsaker i Hønefoss kan en for eksempel finne en pose hormoner, fett og spytt; til bare 12:90.
I det hele tatt så er livet en sammenhengende serie av morsomheter om en bare lytter og leser.
Selv der hvor en ikke tror det er noen severdigheter kan en finne de mest forlokkende ting å feste øynene i.
Hvem trenger TV, aviser og iPod når en bare kan sette seg å se seg rundt og høre på mennesker snakke.
Bedre underholdning kan en ikke finne
Det er det ikke en gang lisens på denne formen for forlystelse og er vel snart det eneste en får gratis i livet; utenom dødelige sykdommer og motgang.
Det er utrolig hva folk er villige til å betale av tid og penger for å få noe gratis.
Robert Wilson Lynd
Om noen nå, etter å ha lest enda et lite avsnitt av mine tilståelser rundt mitt avvikende liv og hvor jeg røper mine forvridde lyster, skulle falle i tanke om at jeg trenger hjelp av psykolog eller psykiatriker så vil jeg bare si: jeg har det da ille nok uten hjelp av dem.
For å si det litt mer intellektuelt vil jeg sitere forfatteren Joey Adams som heller ikke innser verdien på disse fagfolkene: en psykiater er en person som stiller deg en masse alt for personlige spørsmål som koster deg en masse penger, og som din kone stiller deg helt gratis.
Det er en liten hensikt med de ordene jeg har valgt å sette sammen denne fredagen også og det ligger i en oppfordring til å være oppmerksom på de tingene og de folkene en har rundt seg; det vil ofte gi en positiv opplevelse.
Selv naboen du har nikket til gjennom de siste årene og antar at du kjenner navnet til gjennom å ha lest av lappen på postkassen hans kan vise seg å være en positiv opplevelse om du bare stopper en dag og lytter til hvordan denne velger å formulere seg.
Vi har alle noe å si og en personlig måte å si det på.
Problemet med en konflikt grunner alt for ofte i at den som sier noe og den som hører ikke er tonet inn på samme frekvens.
Ha en herlig pinse med mange, gode sanseinntrykk.
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Hans Børli
Tor Ole Aasen
Ikke bare er det ordvalgene som er vanskelig eller det å sette ordene i riktig rekkefølge, men det å klare å ta hensyn til at andre ikke oppfatter ord og ordsammensetninger på samme måte som deg selv gjør også språket vanskelig.
Det er altså ikke alltid så enkelt dette med språk, heller ikke ens eget morsmål.
Innledningsvis vil jeg sitere en mann som kjemper seg gjennom engelske intervjuer med stor iver og kanskje ikke all verdens språkøre, vår internasjonale rallystjerne Petter Solberg:
I don't know what you call it in England, but in Norway we call it "air condition"!
Det er fort gjort å si eller gjøre noe feil, men enkelte klarer å forevige sine feil på en slik måte at det ikke er til å komme seg bort fra.
På Shizuoka flyplass utenfor Tokyo ble jeg sittende lenge i passkontrollen av en eller annen grunn og i ventetiden lot jeg øynene gli over det lille som fantes av severdigheter i det lille venterommet.
På et skilt over et håndslukningsapparat sto det en rekke japanske tegn og under var dette oversatt til Hand Grenade.
En liten oversettingsfeil som jeg senere skulle erfare at var konsekvent gjennomført over alt på den store flyplassen.
For oss beredskapsfolk forsvinner litt av tilliten til et system når det henger skilt over alt i en flyplass hvor det ved brann anbefales at en løser ut en håndgranat.
Det var ikke det at dette med håndgranat i stedet for håndapparat var så viktig, men det vekket en observasjonslyst hos meg som styrte mye av oppholdet i Japan.
Det ble ikke mindre interessant å lete etter merkelige oversettelser når jeg så advarselen til besøkende om ikke å gå for nær kanten på et utsiktspunkt av fare for å miste fotfeste: beware of missing foot.
Det ble slett ikke bedre da det på en meny på en liten kafé på et kjøpesenter ble tilbudt Chicken rude and ureasonable.
Hva den retten besto av vet jeg ikke, for jeg spiste nudler i stedet. Jeg følte ikke for uhøflig og urimelig kylling den dagen.
I det hele tatt så har det blitt en slags hobby for meg å lese skilt og advarsler når jeg er ute og rusler på mine tidelige spaserturer tidelig på morgenen, som da jeg passerte et hastig laget skilt ved dammen utenfor Hønefoss hvor det sto: Fall i vannet forsiktig.
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva skiltmakeren prøvde å si med dette skiltet, men om jeg skulle falle i vannet så skulle jeg gjøre at som sto i min makt for å falle forsiktig.
Skiltet i Hønefoss var akkurat lite like informativt som skilte ene ved tunnelåpningene på Soul Metro hvor det sto: å dø her er strengt forbudt.
Det var ikke det at jeg ikke forsto at det var forbudt å dø akkurat der; det jeg ikke klarte å finne ut var hvorfor akkurat dette var forbudt akkurat der.
På en annen side så ville jeg selvsagt gjort alt for å bevege meg ut fra den sonen om jeg skulle oppleve et akutt illebefinnende. Jeg ville jo ikke fornærme det sørkorenaske samfunnet ved å dø på en forbudt måte på et ikke egnet plass.
Det var dog noe bedre med oversettelsen på skiltet på jernbanestasjonen i Malaga hvor det under mitt besøk der på 80-tallet hang skilt på alle plattformer og i vestibylen med teksten If you are stolen, call the police at once, en klar og tydelig advarsel om kidnappingsfaren i den spanske tivolibyen.
Det er i tilfeller hvor man er forvirret at man har behov for å slå opp i ordbøkene for å få en forklaring på hva ordet betyr.
Slår man opp på Free online dictionary får en alltid god hjelp til dypere forståelse av et ord, som ordet forvirre = å bli forvirret.
Prøver man å slå inn fortvilet så svarer internettsiden med: Søker du Fortvilelse? Vi har treff for ditt søk! Fortvilet, fortvila.
Man kan jo bli både forvirret og fortvilet med slike oppklarende hjelpemidler.
Det beste skiltet jeg som beredskapsmann har sett var festet på en gipsvegg i Okayama i Japan hvor det anbefales å rive veggen for å rømme ved krise
Jeg tviler sterkt på at forebyggende avdeling i Oslo Brann og Redningstjeneste ville godtatt denne nødutgangen på en av våre T-banestasjoner.
I slike tilfeller må det forventes at det henger en slegge og et jernbrekk i glasskap ved siden av skiltet; i det minste at det oppgis telefonnummer til nærmeste rivningsfirma.
Ta dere en tur på en asiatisk matbutikk i helgen og les på varedeklarasjonene så slipper dere å kjede dere; samt at dere går ned i vekt etter som matlysten antagelig avtar.
I Djin mat og grønnsaker i Hønefoss kan en for eksempel finne en pose hormoner, fett og spytt; til bare 12:90.
I det hele tatt så er livet en sammenhengende serie av morsomheter om en bare lytter og leser.
Selv der hvor en ikke tror det er noen severdigheter kan en finne de mest forlokkende ting å feste øynene i.
Hvem trenger TV, aviser og iPod når en bare kan sette seg å se seg rundt og høre på mennesker snakke.
Bedre underholdning kan en ikke finne
Det er det ikke en gang lisens på denne formen for forlystelse og er vel snart det eneste en får gratis i livet; utenom dødelige sykdommer og motgang.
Det er utrolig hva folk er villige til å betale av tid og penger for å få noe gratis.
Robert Wilson Lynd
Om noen nå, etter å ha lest enda et lite avsnitt av mine tilståelser rundt mitt avvikende liv og hvor jeg røper mine forvridde lyster, skulle falle i tanke om at jeg trenger hjelp av psykolog eller psykiatriker så vil jeg bare si: jeg har det da ille nok uten hjelp av dem.
For å si det litt mer intellektuelt vil jeg sitere forfatteren Joey Adams som heller ikke innser verdien på disse fagfolkene: en psykiater er en person som stiller deg en masse alt for personlige spørsmål som koster deg en masse penger, og som din kone stiller deg helt gratis.
Det er en liten hensikt med de ordene jeg har valgt å sette sammen denne fredagen også og det ligger i en oppfordring til å være oppmerksom på de tingene og de folkene en har rundt seg; det vil ofte gi en positiv opplevelse.
Selv naboen du har nikket til gjennom de siste årene og antar at du kjenner navnet til gjennom å ha lest av lappen på postkassen hans kan vise seg å være en positiv opplevelse om du bare stopper en dag og lytter til hvordan denne velger å formulere seg.
Vi har alle noe å si og en personlig måte å si det på.
Problemet med en konflikt grunner alt for ofte i at den som sier noe og den som hører ikke er tonet inn på samme frekvens.
Ha en herlig pinse med mange, gode sanseinntrykk.
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Hans Børli
Tor Ole Aasen
fredag 18. mai 2012
Ord for fredag - 18.mai 2012
Breiviksaken får meg stadig til å minnes min hund Peik og den brutale dagen da det klikket fullstendig for ham.
Den lille, butte terieren hadde tatt seg inn i Hønsehuset til Kirkevaag og gått berserk.
Stolt satt han midt i haugen av kverkede høner og hadde ingen selvinnsikt i hva han hadde gjort galt.
Kjøteren var sannsynlig vis ikke blant de en vil kalle de mest intelligente.
Hadde jeg tatt den med til et spesialistpanel av psykiatriker ville den vel fått den samme, eksakte diagnosen som kjæteren Breivik; sengeliggende syk, eller helt frisk.
Det hadde det vært fint å vite, men jeg tok den aldri med til noen evaluering, så jeg får leve i uvisse.
Logrende tok Peik i mot sin herre og ruslet stolt mellom kadavrene for å vise meg hva han hadde utrettet mens han forventet ros. I stedet måtte jeg ta ham med bak grisehuset og gjøre ende på ham.
Vi hadde grei justis i Odalen den gang. En skulle straffes for sine synder uansett om en var å regne for tilregnelig eller ikke.
Å unnskylde med sinsykdom i gjerningsøyeblikket var like lite verdt som å si at fylla har skylda.
Vi dvelte ikke ved slike dype funderinger og søken etter ting som kunne være formidlende for den skyldige.
Vi i Odalen handlet ut fra de fakta vi hadde.
Om kjøteren var gal?
Det eneste jeg vet om den saken var at selv inn i sitt siste sekund var den fornøyd med seg selv og et godt stykke utført arbeid.
Med andre ord var gjentagelsesfaren for stor til at han kunne tilgis og få være en del av samfunnet lenger.
En gang hadde Peik vært en del av familien, en god liten valp og en trofast venn.
Noe skjedde med ham på veien.
Var det min feil som ikke hindret ham fra å ta seg inn i hønsehuset og la dyret i seg ta over?
Var det Kirkevaag sin feil som ikke sikret hønsehuset sitt bedre og lot døren stå vid åpen?
Hvorfor fanget vi ikke opp signalene i den blodtørstige hunden?
Det finnes ikke svar, bare utallige spørsmål og vonde minner.
De som betalte dyrest for hendelsen var ikke Peik, men oss rundt ham; Kirevaag som mistet Hønene, vi som måtte betale og tap av eggprodusentene og tap av et tideligere, godt naboskap.
Ikke rart den bikkja ble gal slik en for-herre den hadde, sa folk i de nærmeste bygdene, de som trengte svar på hvorfor ting ble som de ble.
Med andre ord var det jeg som var den egentlige synderen som hadde produsert den blodtørstige terrierene.
Jeg hadde gjort mange feil så langt i livet, kanskje også med dressuren av hunden.
Den hadde det en psykologisk sett vil kalle fri oppdragelse; den oppdro seg selv.
Det eneste vi lærte hundene våre i Odalen var i beste fall å sitte; om hundene ikke var jakthunder.
De fikk ikke annen dressur enn mat og frihet, kos og nærskap.
Kanskje var hunden så intelligent at den lærte forskjellen mellom galt og riktig selv; den hang tross alt sammen med meg når jeg ruslet gjennom bygda og startet ting som sjelden endte spesielt bra.
Det var temmelig brutalt å få den indirekte, men største skylden for de døde hønene på Kirkevaag.
Visst var jeg hundens eier og hadde sånn sett ansvaret for den og for dens handlinger.
Båndtvang var ikke et alternativ i Odalen; hunder var familiemedlemmer ikke fanger under soning i en kjetting tilhusveggen.
Det var mange som feilet i Odalen, som ellers i landet.
Et par år tidligere hadde det gått opp for den uerfarne hønsebonden Kirkevaag at det måtte foretas utrensing av de eldste og minst produktive hønene i hønsehuset om en skulle holde eggproduksjonen oppe.
Han hadde ikke tid til å vente og sette opp statistikk over den enkelte hønes produksjonsevne, den hyggelige Kirkevaag.
Han hadde kjøp noen høner nå og noen høner da uten å føre noen form for merking og registrering.
Å kjenne igjen alderen på en høne ved å se på den er i beste fall kun mulig av erfarne eksperter; og kanskje de perverse med spesielle behov.
Utrensingen ble derfor gjort ved at alle hønene som ikke hadde lagt egg en morgen havnet med hodet på huggestabben.
Det ble flirt av denne løsningen i bygda.
I verste fall ble han sett på som ukyndig.
I mitt tilfelle var det annerledes; jeg hadde nærmest trent hunden min til å gå berserk i hønsehuset.
Er det snakk om forskjellsbehandling eller urettferdighet?
Nei, det er bare snakk om uforstand og tolkninger.
Om det er noe jeg er enig i så er det retten bygdefolket hadde til å trekke disse konklusjonene.
De hadde sin rett fordi de ikke var psykologer eller psykiatrikere.
Det de gjorde var å legge mine handlinger opp gjennom årene på en vektskål og alt som talte for min fordel på den andre skålen.
Drit i den ene hånden og ønsk deg noe i den andre. Se hvilken hånd som fyller seg opp først opp. Slik er livet!
Dette brukte min far å si når jeg drømte meg bort i fantasier om fremtiden eller syntes livet var fult av dritt.
Sånn var det bare. Livet er tøft i perioder.
Hvorfor vil jeg en gang minnes min gale hund Peik?
Jeg minnes den fordi jeg husker den som den var før hønsehuset og fordi jeg ikke er i nærheten av hva som skjedde i hodet dens den skjebnesvangre dagen.
Om jeg vil eller ikke så kan jeg ikke glemme terrieren Peik; ene og alene fordi den en gang var en god og kjærlig del av livet.
Jeg kan like lite si at jeg aksepterer det han gjorde ut fra sine dyriske instinkter; ene og alene fordi det ikke er forståelig eller akseptabelt som unnskyldning.
Den burde visst bedre selv om han bare var en hund; selv dyrene har gener som sier at nok er nok.
Dyr jakter for å få noe å spise, ikke for å slakte ned for fote uten mål og mening.
Det er ikke gitt at vi skal forstå alt som skjer rundt oss gjennom livet.
Selv tenkeren og forfatteren Fjodor Dostojevskij innså at en ikke kunne grave seg for dypt ned i funderinger rundt alt mulig.
Jeg har for lengst bestemt meg for ikke å forstå. Hvis jeg ønsker å forstå noe, begynner jeg straks å fordreie fakta, og jeg har bestemt meg for å bli stående ved fakta...
Fakta i denne saken var at livet gikk videre i Odalen selv om eggproduksjonen totalt sett lå nede for reduksjon en stund.
Jeg tasset igjen rundt i bygda uten hund en stund, men ikke uten å kreere frustrasjoner og grå hår på hodene til mine sambygdinger.
Det kom sol og regn, vår og vinter.
Kirekevaag flyttet vekk fra Odalen etter hvert og havnet opp i Oslo; han gikk fra eggprodusent til kioskeier i gatekrysset Oscarsgt og Bogstadveien.
På hjørnet, ved trikkeholdeplassen Hygea, solgte han pølser og aviser, sjokolade og Cola.
Han hadde lagt hønene bak seg, men ikke glemt.
Da jeg en ettermiddag dukket opp i kiosken hans fikk jeg ikke pølse som bestilt, men på en måte en klar og tydelig henvisning til en kiosk lenger oppe i Bogstadveien.
Han hadde ikke glemt og slett ikke tilgitt.
Han hadde full rett til det.
Å glemme er av de store svakhetene vi mennesker lider under som last.
Den som ikke husker fortiden er dømt til å gjenta den, sa en av de store menneskene verden har produsert.
Det var da pokker til hukommelse, sier jeg.
Jeg vil aldri glemme hunden Peik. Han var en gang en trofast venn.
Vi opplevde mye godt og vondt sammen i oppveksten.
Peik var ikke så veldig forskjellig fra de andre hundene vi hadde hatt på Aasen; Bonzo og Lazzie, Truls og Marco.
Like vel ville jeg aldri, etter det han gjorde, ha kunnet ta i ham en gang til, ikke en gang med en ildtang.
Enkelte ting kan aldri tilgis; enda så stort dette regnes for å være å være tilgivende.
Det hjelper ikke en gang at selveste Francis bacon oppfordrer til tilgivelse: den som ikke vil tilgi andre, ødelegger den broen han selv en gang må over.
Jeg har ikke evnen til å tilgi alt.
Jeg kan for så vidt tilgi det fakta at hønsedrapene skyldtes at det klikket for hunden min.
Kanskje var han gal i gjerningsøyeblikket, antagelig vis ikke.
Det jeg ikke kan tilgi er at den sviktet meg, og svik skal en ikke glemme og tilgi; ikke i mitt forskrudde hode.
Peik var bare en hund; jeg er tross alt bare et menneske.
Ha en ettertenksom helg, men ikke grav dere ned i håpløse funderinger.
Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet. Knut Hamsun.
Den lille, butte terieren hadde tatt seg inn i Hønsehuset til Kirkevaag og gått berserk.
Stolt satt han midt i haugen av kverkede høner og hadde ingen selvinnsikt i hva han hadde gjort galt.
Kjøteren var sannsynlig vis ikke blant de en vil kalle de mest intelligente.
Hadde jeg tatt den med til et spesialistpanel av psykiatriker ville den vel fått den samme, eksakte diagnosen som kjæteren Breivik; sengeliggende syk, eller helt frisk.
Det hadde det vært fint å vite, men jeg tok den aldri med til noen evaluering, så jeg får leve i uvisse.
Logrende tok Peik i mot sin herre og ruslet stolt mellom kadavrene for å vise meg hva han hadde utrettet mens han forventet ros. I stedet måtte jeg ta ham med bak grisehuset og gjøre ende på ham.
Vi hadde grei justis i Odalen den gang. En skulle straffes for sine synder uansett om en var å regne for tilregnelig eller ikke.
Å unnskylde med sinsykdom i gjerningsøyeblikket var like lite verdt som å si at fylla har skylda.
Vi dvelte ikke ved slike dype funderinger og søken etter ting som kunne være formidlende for den skyldige.
Vi i Odalen handlet ut fra de fakta vi hadde.
Om kjøteren var gal?
Det eneste jeg vet om den saken var at selv inn i sitt siste sekund var den fornøyd med seg selv og et godt stykke utført arbeid.
Med andre ord var gjentagelsesfaren for stor til at han kunne tilgis og få være en del av samfunnet lenger.
En gang hadde Peik vært en del av familien, en god liten valp og en trofast venn.
Noe skjedde med ham på veien.
Var det min feil som ikke hindret ham fra å ta seg inn i hønsehuset og la dyret i seg ta over?
Var det Kirkevaag sin feil som ikke sikret hønsehuset sitt bedre og lot døren stå vid åpen?
Hvorfor fanget vi ikke opp signalene i den blodtørstige hunden?
Det finnes ikke svar, bare utallige spørsmål og vonde minner.
De som betalte dyrest for hendelsen var ikke Peik, men oss rundt ham; Kirevaag som mistet Hønene, vi som måtte betale og tap av eggprodusentene og tap av et tideligere, godt naboskap.
Ikke rart den bikkja ble gal slik en for-herre den hadde, sa folk i de nærmeste bygdene, de som trengte svar på hvorfor ting ble som de ble.
Med andre ord var det jeg som var den egentlige synderen som hadde produsert den blodtørstige terrierene.
Jeg hadde gjort mange feil så langt i livet, kanskje også med dressuren av hunden.
Den hadde det en psykologisk sett vil kalle fri oppdragelse; den oppdro seg selv.
Det eneste vi lærte hundene våre i Odalen var i beste fall å sitte; om hundene ikke var jakthunder.
De fikk ikke annen dressur enn mat og frihet, kos og nærskap.
Kanskje var hunden så intelligent at den lærte forskjellen mellom galt og riktig selv; den hang tross alt sammen med meg når jeg ruslet gjennom bygda og startet ting som sjelden endte spesielt bra.
Det var temmelig brutalt å få den indirekte, men største skylden for de døde hønene på Kirkevaag.
Visst var jeg hundens eier og hadde sånn sett ansvaret for den og for dens handlinger.
Båndtvang var ikke et alternativ i Odalen; hunder var familiemedlemmer ikke fanger under soning i en kjetting tilhusveggen.
Det var mange som feilet i Odalen, som ellers i landet.
Et par år tidligere hadde det gått opp for den uerfarne hønsebonden Kirkevaag at det måtte foretas utrensing av de eldste og minst produktive hønene i hønsehuset om en skulle holde eggproduksjonen oppe.
Han hadde ikke tid til å vente og sette opp statistikk over den enkelte hønes produksjonsevne, den hyggelige Kirkevaag.
Han hadde kjøp noen høner nå og noen høner da uten å føre noen form for merking og registrering.
Å kjenne igjen alderen på en høne ved å se på den er i beste fall kun mulig av erfarne eksperter; og kanskje de perverse med spesielle behov.
Utrensingen ble derfor gjort ved at alle hønene som ikke hadde lagt egg en morgen havnet med hodet på huggestabben.
Det ble flirt av denne løsningen i bygda.
I verste fall ble han sett på som ukyndig.
I mitt tilfelle var det annerledes; jeg hadde nærmest trent hunden min til å gå berserk i hønsehuset.
Er det snakk om forskjellsbehandling eller urettferdighet?
Nei, det er bare snakk om uforstand og tolkninger.
Om det er noe jeg er enig i så er det retten bygdefolket hadde til å trekke disse konklusjonene.
De hadde sin rett fordi de ikke var psykologer eller psykiatrikere.
Det de gjorde var å legge mine handlinger opp gjennom årene på en vektskål og alt som talte for min fordel på den andre skålen.
Drit i den ene hånden og ønsk deg noe i den andre. Se hvilken hånd som fyller seg opp først opp. Slik er livet!
Dette brukte min far å si når jeg drømte meg bort i fantasier om fremtiden eller syntes livet var fult av dritt.
Sånn var det bare. Livet er tøft i perioder.
Hvorfor vil jeg en gang minnes min gale hund Peik?
Jeg minnes den fordi jeg husker den som den var før hønsehuset og fordi jeg ikke er i nærheten av hva som skjedde i hodet dens den skjebnesvangre dagen.
Om jeg vil eller ikke så kan jeg ikke glemme terrieren Peik; ene og alene fordi den en gang var en god og kjærlig del av livet.
Jeg kan like lite si at jeg aksepterer det han gjorde ut fra sine dyriske instinkter; ene og alene fordi det ikke er forståelig eller akseptabelt som unnskyldning.
Den burde visst bedre selv om han bare var en hund; selv dyrene har gener som sier at nok er nok.
Dyr jakter for å få noe å spise, ikke for å slakte ned for fote uten mål og mening.
Det er ikke gitt at vi skal forstå alt som skjer rundt oss gjennom livet.
Selv tenkeren og forfatteren Fjodor Dostojevskij innså at en ikke kunne grave seg for dypt ned i funderinger rundt alt mulig.
Jeg har for lengst bestemt meg for ikke å forstå. Hvis jeg ønsker å forstå noe, begynner jeg straks å fordreie fakta, og jeg har bestemt meg for å bli stående ved fakta...
Fakta i denne saken var at livet gikk videre i Odalen selv om eggproduksjonen totalt sett lå nede for reduksjon en stund.
Jeg tasset igjen rundt i bygda uten hund en stund, men ikke uten å kreere frustrasjoner og grå hår på hodene til mine sambygdinger.
Det kom sol og regn, vår og vinter.
Kirekevaag flyttet vekk fra Odalen etter hvert og havnet opp i Oslo; han gikk fra eggprodusent til kioskeier i gatekrysset Oscarsgt og Bogstadveien.
På hjørnet, ved trikkeholdeplassen Hygea, solgte han pølser og aviser, sjokolade og Cola.
Han hadde lagt hønene bak seg, men ikke glemt.
Da jeg en ettermiddag dukket opp i kiosken hans fikk jeg ikke pølse som bestilt, men på en måte en klar og tydelig henvisning til en kiosk lenger oppe i Bogstadveien.
Han hadde ikke glemt og slett ikke tilgitt.
Han hadde full rett til det.
Å glemme er av de store svakhetene vi mennesker lider under som last.
Den som ikke husker fortiden er dømt til å gjenta den, sa en av de store menneskene verden har produsert.
Det var da pokker til hukommelse, sier jeg.
Jeg vil aldri glemme hunden Peik. Han var en gang en trofast venn.
Vi opplevde mye godt og vondt sammen i oppveksten.
Peik var ikke så veldig forskjellig fra de andre hundene vi hadde hatt på Aasen; Bonzo og Lazzie, Truls og Marco.
Like vel ville jeg aldri, etter det han gjorde, ha kunnet ta i ham en gang til, ikke en gang med en ildtang.
Enkelte ting kan aldri tilgis; enda så stort dette regnes for å være å være tilgivende.
Det hjelper ikke en gang at selveste Francis bacon oppfordrer til tilgivelse: den som ikke vil tilgi andre, ødelegger den broen han selv en gang må over.
Jeg har ikke evnen til å tilgi alt.
Jeg kan for så vidt tilgi det fakta at hønsedrapene skyldtes at det klikket for hunden min.
Kanskje var han gal i gjerningsøyeblikket, antagelig vis ikke.
Det jeg ikke kan tilgi er at den sviktet meg, og svik skal en ikke glemme og tilgi; ikke i mitt forskrudde hode.
Peik var bare en hund; jeg er tross alt bare et menneske.
Ha en ettertenksom helg, men ikke grav dere ned i håpløse funderinger.
Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet. Knut Hamsun.
torsdag 10. mai 2012
Ord for fredag, før en langhelg - 10.mai 2012
Det fine med lange dager er at man kan ta en og annen dag fri. Jeg tar denne fredagen til å senke overskuddet på timekontoen og sender fredagens tanker til dere en torsdags morgen.
Jeg falt naturlig vis i dype tanker og vurderinger rundt valgene jeg hadde tatt første gangen jeg fylte ut formularet for testamente før et skarpt oppdrag for Legion Española.
Begravelse/kremasjon sto det.
Jeg krysset av for begravelse uten egentlig noen gang å ha gitt dette noen gjennomtenkte vurderinger.
Kanskje tryggere å bli brent til aske, men jeg valgte nå like vel en kiste fremfor en urne.
Ønsket gravsted: Mo kirkegård. Nord-Odal. Noruega
Neste spørsmål var personlige eiendeler du ønsker med deg i graven.
Jeg var 20 år og hadde virkelig ikke noe forhold til dødens detaljer og misnt av alt om det var noe annet enn kroppen jeg følte for å ta med på den siste reise.
Jeg skrev ned avdelingens våpenmerke i metall og hadde ingen annen bakgrunn for valget enn gleden ved å vise tilhørighet til den spanske legion om en arkeolog en gang langt inn i fremtiden skulle få det vanvittige innfallet å foreta en utgraving i Odalen.
Jeg nevner denne opplevelsen fordi jeg av hele mitt hjerte mener at det er sunt å en gang i mellom minnes på at livet ikke er evig; så langt der i fra.
Memo mortem, carpe diem - Husk døden, grip dagen.
En god og ytterst pålitelig venn av meg, Jan Erik Sandbæk, sa for litt tid tilbake, ved juletid at: det gode ved å oppleve en livskrise er at en skifter fokus på hva som er viktig i livet.
Han snakket av erfaring, derfor er hans ord så viktige og så riktige.
En kan gjette seg frem til filosofiske sannheter, men bare personlige erfaringer skaper en sann filosof.
Det er ikke alltid en minnes om livets ende på forberedt basis gjennom villede tanker.
Som kvisete pubertetsgutt hadde jeg en dags studie i effekten av skjødesløs omgang med eksplosiver.
Under bygging av riksveien som bandt Austvatn sammen med Solørbygdene utviste prosjekteieren for veien et manglende sikkerhetsskjønn uten like;
han lot en kasse dynamitt med tilhørende fenghetter og dynamo ligge usikret i et område som lå innenfor mitt aksjonsområde; eller nedslagsfelt som en kaller ekstreme risikoområde i forsvaret.
Det er noe med en kasse dynamitt som står ulåst langs en øde skogsvei; den lager lyd.
Den skriker på samme måte, og med samme innhold som behovsskrikene til en gammel jomfru: kom å ta meg!
Jeg fant og jeg eksperimenterte.
I mitt hode kunne jeg alt om dynamitt, for jeg hadde jo lest håndbok for spregningbas.
Mitt behov for eksplosiver lå i nytten av å få utvide en naturlig grotte ved Halstjernet; langt fra folk.
Det var mange sprekker i fjellveggene i grotta og det var mange dynamittgubber tilgjengelig til å fylle sprekkene med.
I det jeg løste ut dynamitten som skulle gi meg en utvidet grotte i bergeveggen under skogvokterhytta ved Hal, forsto jeg at jeg hadde gjort feil ved de beregningene jeg aldri rakk eller så nytten av å utførte.
Det braket og drønnet så det umulig kunne unngås at det hørtes helt ned i bygda.
Det lyste som et blitslys.
Den lille hytta hvor skogvokterne brukte å spise mat i eller sove over natten forlot kollen den sto på.
I det smellet kom så innså jeg tre ting; grotten var blitt til et krater, at dette kunne jeg ikke slippe juling for, og ikke minst innså jeg at min siste dag på jorden var kommet.
Hytta forlot kollen i mer eller mindre ett stykke og kom mot meg som om den ville si at det var tid for å komme seg i hus og i seng.
Den siktet inn mot meg der jeg prøvde å gjemme meg bak de tykke furuene ved elvebredden, så langt unna eksplosjonsstedet som luntetråden tillot det.
Døden landet med et brak mindre enn 5 meter fra meg og sendte en skur av tresplinter mot meg; fliser som fikk meg til å se ut som ryggen på et opphisset piggsvin.
Det ble ikke juling når jeg endelig kom meg hjem; det hadde trykket fra dynamitten gitt meg mer enn nok av, mente min mor.
Bløt var jeg til skinnet etter det ufrivillige badet i elva.
Mor trakk ut fluser fra mitt skyldtunge ansikt med pinsett og passet omhyggelig å gi meg en lite flatterende beskrivelse for hver flis hun trakk ut.
Det kom noe godt ut av denne saken også; alle pubertetskvisene var blåst vekk som dugg for solen.
Om jeg anbefaler kuren mot kvise? Nei!
Kjært er livet med all sin harm;
det klårnar, alt som det gjenger.
Men endå treng eg ei von i barm
om eitt som varer lenger.
Ivar Aasen
Ha en ettertenksom helg
Vi må ikke glemme å le av det helvetes livet. Det er en spøk - men det er den mest alvorlige spøk som finnes. Benedicte Adrian.
Jeg falt naturlig vis i dype tanker og vurderinger rundt valgene jeg hadde tatt første gangen jeg fylte ut formularet for testamente før et skarpt oppdrag for Legion Española.
Begravelse/kremasjon sto det.
Jeg krysset av for begravelse uten egentlig noen gang å ha gitt dette noen gjennomtenkte vurderinger.
Kanskje tryggere å bli brent til aske, men jeg valgte nå like vel en kiste fremfor en urne.
Ønsket gravsted: Mo kirkegård. Nord-Odal. Noruega
Neste spørsmål var personlige eiendeler du ønsker med deg i graven.
Jeg var 20 år og hadde virkelig ikke noe forhold til dødens detaljer og misnt av alt om det var noe annet enn kroppen jeg følte for å ta med på den siste reise.
Jeg skrev ned avdelingens våpenmerke i metall og hadde ingen annen bakgrunn for valget enn gleden ved å vise tilhørighet til den spanske legion om en arkeolog en gang langt inn i fremtiden skulle få det vanvittige innfallet å foreta en utgraving i Odalen.
Jeg nevner denne opplevelsen fordi jeg av hele mitt hjerte mener at det er sunt å en gang i mellom minnes på at livet ikke er evig; så langt der i fra.
Memo mortem, carpe diem - Husk døden, grip dagen.
En god og ytterst pålitelig venn av meg, Jan Erik Sandbæk, sa for litt tid tilbake, ved juletid at: det gode ved å oppleve en livskrise er at en skifter fokus på hva som er viktig i livet.
Han snakket av erfaring, derfor er hans ord så viktige og så riktige.
En kan gjette seg frem til filosofiske sannheter, men bare personlige erfaringer skaper en sann filosof.
Det er ikke alltid en minnes om livets ende på forberedt basis gjennom villede tanker.
Som kvisete pubertetsgutt hadde jeg en dags studie i effekten av skjødesløs omgang med eksplosiver.
Under bygging av riksveien som bandt Austvatn sammen med Solørbygdene utviste prosjekteieren for veien et manglende sikkerhetsskjønn uten like;
han lot en kasse dynamitt med tilhørende fenghetter og dynamo ligge usikret i et område som lå innenfor mitt aksjonsområde; eller nedslagsfelt som en kaller ekstreme risikoområde i forsvaret.
Det er noe med en kasse dynamitt som står ulåst langs en øde skogsvei; den lager lyd.
Den skriker på samme måte, og med samme innhold som behovsskrikene til en gammel jomfru: kom å ta meg!
Jeg fant og jeg eksperimenterte.
I mitt hode kunne jeg alt om dynamitt, for jeg hadde jo lest håndbok for spregningbas.
Mitt behov for eksplosiver lå i nytten av å få utvide en naturlig grotte ved Halstjernet; langt fra folk.
Det var mange sprekker i fjellveggene i grotta og det var mange dynamittgubber tilgjengelig til å fylle sprekkene med.
I det jeg løste ut dynamitten som skulle gi meg en utvidet grotte i bergeveggen under skogvokterhytta ved Hal, forsto jeg at jeg hadde gjort feil ved de beregningene jeg aldri rakk eller så nytten av å utførte.
Det braket og drønnet så det umulig kunne unngås at det hørtes helt ned i bygda.
Det lyste som et blitslys.
Den lille hytta hvor skogvokterne brukte å spise mat i eller sove over natten forlot kollen den sto på.
I det smellet kom så innså jeg tre ting; grotten var blitt til et krater, at dette kunne jeg ikke slippe juling for, og ikke minst innså jeg at min siste dag på jorden var kommet.
Hytta forlot kollen i mer eller mindre ett stykke og kom mot meg som om den ville si at det var tid for å komme seg i hus og i seng.
Den siktet inn mot meg der jeg prøvde å gjemme meg bak de tykke furuene ved elvebredden, så langt unna eksplosjonsstedet som luntetråden tillot det.
Døden landet med et brak mindre enn 5 meter fra meg og sendte en skur av tresplinter mot meg; fliser som fikk meg til å se ut som ryggen på et opphisset piggsvin.
Det ble ikke juling når jeg endelig kom meg hjem; det hadde trykket fra dynamitten gitt meg mer enn nok av, mente min mor.
Bløt var jeg til skinnet etter det ufrivillige badet i elva.
Mor trakk ut fluser fra mitt skyldtunge ansikt med pinsett og passet omhyggelig å gi meg en lite flatterende beskrivelse for hver flis hun trakk ut.
Det kom noe godt ut av denne saken også; alle pubertetskvisene var blåst vekk som dugg for solen.
Om jeg anbefaler kuren mot kvise? Nei!
Kjært er livet med all sin harm;
det klårnar, alt som det gjenger.
Men endå treng eg ei von i barm
om eitt som varer lenger.
Ivar Aasen
Ha en ettertenksom helg
Vi må ikke glemme å le av det helvetes livet. Det er en spøk - men det er den mest alvorlige spøk som finnes. Benedicte Adrian.
fredag 4. mai 2012
Ord for fredag - 4.mai 2012
Det er enkelte ting i livet som ikke ser ut til å forandre seg; som kjenningsmelodien til 9-timen på NRK 1.
Denne kjenningsmelodien er en skikkelig minnevekker.
I de tre årene jeg jobbet sammen med min far i firmaet Bjonge i Holmekollens åssiden var dagens første matpause presis klokken 09:00 på formiddagen.
Da var det å trekke seg inn på brakka, sette på radioen som slo inn på kjenningsmelodien til 9-timen, og trekke kaffekjelen på kokeplata.
Fra det høye smale skapet ved døren til brakka ble det trukket frem Vitabrød, pultost og smør, for ikke å glemme fars faste dessert i form av en siste brødskive med aprikossyltetøy.
Radioen var et stor del av livet den gang; den eneste form for hvile og underholdning på brakka var å høre på radio og lese bøker.
For eksempel var tidssignalet klokken 13:00 varsel om at dagens andre pause var over og siste økt startet.
Denne økta gikk frem til klokka 16:30.
Normal arbeidsdag den gangen var på 9.5 timer med to halvtimes pauser i løpet av dagen.
Sommeren 1976 havnet vi opp på et anlegg i Ankerterrassen hvor far og jeg plasserte vår brakke og hvor Hissige Hansemann allerede hadde parkert sin lille enmanns brakke.
I tillegg kom en brakke til på riggen. med to brødre fra Odalen.
Denne sommeren ble det bestemt at vi skulle bryte ut av livet med bøker og radio og i stedet la det kreative styre dagen.
Far mente at programbladet for TV skulle være styrende for vår interne underholdning; og som vanlig så ble det slik som den rolige mannen ønsket det.
På mandager var det mandagsfilm på TV, gjerne i form av gamle krigsfilmer.
Da fylte far sin Ford Cortina og kjørte hele forsamlingen til krigshistoriske steder i nærområdet hvor de som hadde vært med under krigen kom med sine minner i form av fortellinger for oss andre.
Blant annet havnet vi opp på Grini en mandag, stedet hvor alle hadde slektninger eller kjente som hadde sittet som fanger hos Tyskerne.
Det ble mandag etter uke med historiske vandringer og krigsminner.
Tirsdager var det fjernsynsteater, noen triste og dramatiske saker som kunne gjøre selv den sterkeste dypt deprimert.
Her bestemte karene seg for at tirsdagskveldene skulle foregå som en samlingsstund oppe på byggeplassen hvor taket på bygget var kommet på plass.
Der ble det drukket kaffe, spist hjemmebakt wienerbrød rundt et provisorisk bord og delt triste minner fra barndom og oppvekst.
All tristheten og overdramatiseringen sto virkelig i fjernsynsteaterets dystre ånd.
Det var så svart og trist at ikke en gang fjernsynsteatret klarte å gi dårlige stemning; selv ved sosialdramatiske stykker på nynorsk med middelmådige skuespillere.
Jeg så alltid frem til onsdagene som på TV var gitt sendetid for komedie - timen.
De godt voksne karene hadde nok av gode historier å fortelle; nok til at magekrampen spredte seg og kjeven gikk i lås trengte særbehandling for ikke å låse seg ut av krampene.
Dette mistet etter hvert litt av min personlige glede når fokuset for disse komiske kveldene ble min barndoms tankeløse handlinger.
Torsdagene var debattenes dagene på TV, noe de drevne håndverkerne kastet seg ut i ved å diskutere kontroversielle temaer som engasjerte dem så kraftig at det fra tid til annen kom til håndgemeng mellom debattdeltakerne.
Det var spesielt når temaene dreide seg inn på den politiske tiden før annen verdenskrig med brutte våpens politikk, okkupasjonstiden og rettsoppgjøret etter det ble stemning på byggeplassen.
Den debatten jeg husker best var når nazimureren Reidar kom inn i diskusjonen rundt om krigen bare varte noen måneder som de gjenværende Norske, politiske myndigheter ville ha det til i rettsoppgjøret, eller om den i virkeligheten fortsatte fra sommeren 1940 til mai 1945.
Murerens største forbrytelse var å være passivt medlem i Nasjonal Samling og en bevilgning på 5 kr til den Norske legion hvor fetteren hans var soldat.
For dette fikk han en månedslønn i bot etter krigen og tap av alle rettigheter som barnebidrag og sykepenger i fem år. Han fikk heller ikke stemme ved valgene på Gerhardsen.
Han ble godt akseptert blant de andre arbeiderne på jobben, både de som hadde vært inne i motstandskamp og de som ga døyten.
Hans ordvalg i debatten ble der i mot ikke så godt mottatt.
Til slutt ble han surret fast, kneblet og hengt opp i reisverket på nybygget, et godt eksempel på hva ytringsfriheten egentlig består av; si det du vil og ta konsekvensen av dine meninger.
Disse tilbakeblikkene fra 70-tallet minner meg stadig om at livet er en nyansert opplevelse som består av historisk forankring, store gleder, timer med nedstemthet og en sjelden gang litt engasjement og sinne.
Livet er ikke bare nedturer eller en sammenhengende solskinnsdag, det både er og skal være variasjon og stemningsskifter.
For å si det med Ragna sine ord fra barndommens dager: noen ganger er det sol, noen ganger regner det. Når denne trollungen på Aasen ligger til sengs med kusma, røde hunder eller kikhoste er det sol i Austvatn, selv om det regner.
Kanskje er det sunt at livet er som programmbladet for NRK, en serie av variasjoner og kjedelige repriser.
Kanskje er denne variasjonen sunn; bare det ikke blir for mange fjernsynsteater for tett.
Det viktigste i livet er tross alt å være oppfinnsom og bygge sitt eget programblad for livet.
Kreativitet er å finne opp, å eksperimentere, å vokse, ta sjanser, bryte noen regler, gjøre feil og ha det gøy.
Mary Lou Cook
Nyt en god helg med familie og venner ved grillen i regnvær og med polvottene på mens kreativitet og spontanitet bygger dagsorden.
Sett deg ned en kort stund og funder over påstanden om at god smak ikke er så viktig, bare kjøttet på grillen smaker godt.
Ha en god og smakfull helg.
God smak er en forferdelig ting. Smak er kreativitetens fiende.
Pablo Picasso
Denne kjenningsmelodien er en skikkelig minnevekker.
I de tre årene jeg jobbet sammen med min far i firmaet Bjonge i Holmekollens åssiden var dagens første matpause presis klokken 09:00 på formiddagen.
Da var det å trekke seg inn på brakka, sette på radioen som slo inn på kjenningsmelodien til 9-timen, og trekke kaffekjelen på kokeplata.
Fra det høye smale skapet ved døren til brakka ble det trukket frem Vitabrød, pultost og smør, for ikke å glemme fars faste dessert i form av en siste brødskive med aprikossyltetøy.
Radioen var et stor del av livet den gang; den eneste form for hvile og underholdning på brakka var å høre på radio og lese bøker.
For eksempel var tidssignalet klokken 13:00 varsel om at dagens andre pause var over og siste økt startet.
Denne økta gikk frem til klokka 16:30.
Normal arbeidsdag den gangen var på 9.5 timer med to halvtimes pauser i løpet av dagen.
Sommeren 1976 havnet vi opp på et anlegg i Ankerterrassen hvor far og jeg plasserte vår brakke og hvor Hissige Hansemann allerede hadde parkert sin lille enmanns brakke.
I tillegg kom en brakke til på riggen. med to brødre fra Odalen.
Denne sommeren ble det bestemt at vi skulle bryte ut av livet med bøker og radio og i stedet la det kreative styre dagen.
Far mente at programbladet for TV skulle være styrende for vår interne underholdning; og som vanlig så ble det slik som den rolige mannen ønsket det.
På mandager var det mandagsfilm på TV, gjerne i form av gamle krigsfilmer.
Da fylte far sin Ford Cortina og kjørte hele forsamlingen til krigshistoriske steder i nærområdet hvor de som hadde vært med under krigen kom med sine minner i form av fortellinger for oss andre.
Blant annet havnet vi opp på Grini en mandag, stedet hvor alle hadde slektninger eller kjente som hadde sittet som fanger hos Tyskerne.
Det ble mandag etter uke med historiske vandringer og krigsminner.
Tirsdager var det fjernsynsteater, noen triste og dramatiske saker som kunne gjøre selv den sterkeste dypt deprimert.
Her bestemte karene seg for at tirsdagskveldene skulle foregå som en samlingsstund oppe på byggeplassen hvor taket på bygget var kommet på plass.
Der ble det drukket kaffe, spist hjemmebakt wienerbrød rundt et provisorisk bord og delt triste minner fra barndom og oppvekst.
All tristheten og overdramatiseringen sto virkelig i fjernsynsteaterets dystre ånd.
Det var så svart og trist at ikke en gang fjernsynsteatret klarte å gi dårlige stemning; selv ved sosialdramatiske stykker på nynorsk med middelmådige skuespillere.
Jeg så alltid frem til onsdagene som på TV var gitt sendetid for komedie - timen.
De godt voksne karene hadde nok av gode historier å fortelle; nok til at magekrampen spredte seg og kjeven gikk i lås trengte særbehandling for ikke å låse seg ut av krampene.
Dette mistet etter hvert litt av min personlige glede når fokuset for disse komiske kveldene ble min barndoms tankeløse handlinger.
Torsdagene var debattenes dagene på TV, noe de drevne håndverkerne kastet seg ut i ved å diskutere kontroversielle temaer som engasjerte dem så kraftig at det fra tid til annen kom til håndgemeng mellom debattdeltakerne.
Det var spesielt når temaene dreide seg inn på den politiske tiden før annen verdenskrig med brutte våpens politikk, okkupasjonstiden og rettsoppgjøret etter det ble stemning på byggeplassen.
Den debatten jeg husker best var når nazimureren Reidar kom inn i diskusjonen rundt om krigen bare varte noen måneder som de gjenværende Norske, politiske myndigheter ville ha det til i rettsoppgjøret, eller om den i virkeligheten fortsatte fra sommeren 1940 til mai 1945.
Murerens største forbrytelse var å være passivt medlem i Nasjonal Samling og en bevilgning på 5 kr til den Norske legion hvor fetteren hans var soldat.
For dette fikk han en månedslønn i bot etter krigen og tap av alle rettigheter som barnebidrag og sykepenger i fem år. Han fikk heller ikke stemme ved valgene på Gerhardsen.
Han ble godt akseptert blant de andre arbeiderne på jobben, både de som hadde vært inne i motstandskamp og de som ga døyten.
Hans ordvalg i debatten ble der i mot ikke så godt mottatt.
Til slutt ble han surret fast, kneblet og hengt opp i reisverket på nybygget, et godt eksempel på hva ytringsfriheten egentlig består av; si det du vil og ta konsekvensen av dine meninger.
Disse tilbakeblikkene fra 70-tallet minner meg stadig om at livet er en nyansert opplevelse som består av historisk forankring, store gleder, timer med nedstemthet og en sjelden gang litt engasjement og sinne.
Livet er ikke bare nedturer eller en sammenhengende solskinnsdag, det både er og skal være variasjon og stemningsskifter.
For å si det med Ragna sine ord fra barndommens dager: noen ganger er det sol, noen ganger regner det. Når denne trollungen på Aasen ligger til sengs med kusma, røde hunder eller kikhoste er det sol i Austvatn, selv om det regner.
Kanskje er det sunt at livet er som programmbladet for NRK, en serie av variasjoner og kjedelige repriser.
Kanskje er denne variasjonen sunn; bare det ikke blir for mange fjernsynsteater for tett.
Det viktigste i livet er tross alt å være oppfinnsom og bygge sitt eget programblad for livet.
Kreativitet er å finne opp, å eksperimentere, å vokse, ta sjanser, bryte noen regler, gjøre feil og ha det gøy.
Mary Lou Cook
Nyt en god helg med familie og venner ved grillen i regnvær og med polvottene på mens kreativitet og spontanitet bygger dagsorden.
Sett deg ned en kort stund og funder over påstanden om at god smak ikke er så viktig, bare kjøttet på grillen smaker godt.
Ha en god og smakfull helg.
God smak er en forferdelig ting. Smak er kreativitetens fiende.
Pablo Picasso
torsdag 26. april 2012
Ord for fredag foran en nattøvelse - 26.april 2012
Det er vel noe i overkant å påstå at jeg var mors beste barn.
Mine foreldre kjempet en målrettet kamp for å få meg til å bevege meg langs den smale stien som alle mener en må følge.
Til mitt lille forsvar så må jeg få si at jeg holdt meg på denne stien, men at veien fremover nok svingte fra grøftekant til grøftekant uten å bevege meg ut i terrenget på sidene av den gruslagte stien.
Jeg tok bussen ut av Odalen i 1974 med et rent rulleblad og har holdt det rent siden.
Den viktigste læren jeg hadde med meg fra barndomshjemmet var ikke kunnskapen om hva som var lovelig eller ikke, men hva som var galt og hva som var riktig.
Mine foreldres etiske leveregler har jeg alltid fulgt og trass at jeg er skilt to ganger har jeg for eksempel aldri vært involvert i utroskap.
Trass det faktum at mitt førerkort er inndratt for flere år inn i fremtiden har jeg aldri kjørt i fylla eller vært uvøren i kjøring.
Trass mine strenge, etiske leveregler har det ikke manglet på beskyldninger.
Det er her jeg er ved det jeg ønsker å si noe om denne fredagen; tolkninger og dom.
Den mest fremtredende menneskelige svakhet er å tolke det en ser og hører og trekke konklusjoner ut fra dette uten å sjekke ut hva en egentlig har opplevd.
Det er for mye av dette med å beslutte på en antagelse og dømme etter førsteinntrykket.
Vi har alle et forutinntatt bilde av hverandre og bedømmer en handling ut fra det vi tror vi vet om det vi ser og den som handler.
Jeg vet at vi bare er menneskelige og aksepterer det; på godt og vondt.
Det er derfor greit at en tror.
Det jeg ikke liker er når en dom felles på antagelser.
Ofte har vi en tendens til å tolke en handling ut fra hva vi selv er troende til og ikke ut fra hva den som utfører en handling har som etiske grenser.
Som tenåring tok jeg med meg en besøkende jente fra Oslo inn på høyløa fordi hun ønsket å hoppe i høyet.
Det burde jeg ikke gjort.
Hun hadde kun ett ønske, å prøve å hoppe i høyet; å oppleve det mest bonderomantiske som finnes.
Hun hadde med seg en illusjon fra filmer, sanger og bøker om det å fysisk hoppe i høyet og nyte det å suse gjennom luften i fritt fall for å lande mykt i tørt kufor.
Jeg hadde erfaring fra denne leken og tilgang til en løe full av tørt, kløende og mykt høy.
Faren til jenta, der i mot, hadde urene tanker i hodet og tolket et hvert hankjønn til å være like fiksert på sex som seg selv.
Et vi begge var barn og ikke hadde nådd opp til voksen fiksering slo ham ikke et sekund.
Men på en annen side gjør en far hva som helst for å beskytte sin datter; også hennes uskyld.
Resultatet ble en herlig omgang juling og om mulig et enda dårligere rykte i bygda enn jeg hadde fra før; blant de voksne. Blant de eldre guttene i bygda der i mot fikk jeg et ufortjent heltestatus av denne hendelsen.
Begge parter hadde feil og jeg hadde en flau smak i munnen som i min tilbakestående naivitet ikke en gang hadde hatt tanken om andre aktiviteter enn uskyldig hopping i høyet.
For jenta var dette oppfyllelsen av en lang drøm om en gang å få oppleve det å ha det gøy på landet.
For min del var dette muligheten til å gi en annen person en opplevelse hun lenge hadde drømt om.
Det faren hennes trodde hun var involvert i trengte hun slett ikke å reise til Odalen for å få oppleve.
Like vel ble jeg av denne handlingen en sexfiksert jentefut i alles øyne.
Jeg har aldri vært redd for å gjøre det jeg ønsker så lenge dette er bygget på den etikken jeg lærte hjemme.
Hva andre skaper seg av fantasier rundt er deres eget problem og ikke mitt.
Ønsker de å finne de sanne svarene må de i det minste ta seg bryet med å sjekke saken helt ut før de trekker de endelige slutningene.
Hvis de ikke kan skille mellom samvær og sex har de et enormt problem med sin egen etikk og egne holdninger.
På slutten av 70-tallet prøvde jeg meg som sydenturist sammen med en kollega.
Et ektepar i chartergjengen mistet tonen under innflygningen til Italia og ble så uvenner at de ikke lenger ønsket å dele rom.
Det ble spurt etter frivillige til å oppgi sine enkeltrom og overta deres dobbeltrom mot en liten kompensasjon.
Vi kollegaene fra forsvaret var vant med å ligge trangt i telt og takket ja til å gi fra oss enkeltrommene våre mot ekteparets dobbeltrom.
Litt ekstra lommepenger var ikke å forrakte og 300 kr hver som kompensasjon fra Tjaereborg var mer enn en helaften i Italia den gang når en sydenreise kostet under 2000 kroner. .
De eldre charterturistene adopterte det nye homoparet på hotellet og syntes det var en viss spenning i det å oppleve samfunnet outsidere.
Det var ikke så vanlig med synlige gutt-gutt-forhold den gangen.
Det var ingen homoparader på Carl Johan på 70-tallet.
En sjømann fra samme reisegruppe ville ikke en gang spise i samme restaurant som oss homsekamerater.
Det rare er at alle var i samme sal da guiden rettet forslaget til forsamlingen om rombytte til oss reisende, og mannen som ikke lenger kunne dele rom med sin kone var akkurat denne sjømannen fra Horten som ikke likte oss homoguttene.
Hukommelse er en kortsiktig ting for enkelte.
Det er ikke grenser for hvor mange missforståtte handlinger en blir satt til dom over i livet; det er en del av det å erfare og leve.
En kvinnelig aspirant på et togførerkurs jeg ledet hadde brent seg på den ene hånden under brannkurs på Ryen.
Vi to instruktørene som hadde kurset kjøpte en aloevera kaktus til henne og sendte med bud. På kortet beklaget vi hendelsen og henstilte den lille kløna om å alltid ha aloevera i nærheten når hun arbeidet med varme ting; en ikke helt uvanlig innretning på et spansk kjøkken hvor det jobbes med gass og varme oljer.
Fra hennes far fikk vi et hissig kort tilbake med krav om at vi måtte sluttet å sjekke henne opp om vi ikke ønsket å få gård og grunn brent ned og våre barn utsatt for overgrep.
En ganske hard reaksjon på en gest for god bedring.
Moralen i denne fredagens tekst er at i det minste vi som har levd lenge og bærer på en sekk med mye erfaring må prøve å komme oss litt bort fra å dømme endre etter hva vi selv ville være troende til å gjøre.
Det er selvsagt ikke enkelt å se flisen i en annens øye når du har en bjelke i ditt eget og det er kanskje naturlig å anta at en annen person har de samme tanker som oss.
Det skremmende med denne tankerekken er at en pedofil med stor sannsynlighet går rundt og tror at alle andre også tenner på barn.
At du selv ikke kan være i samme rom som et annet kjønn uten å vurdere utroskap betyr ikke at alle deler din manglende etikk.
Det er derfor betimelig å helle mot en avslutning av denne teksten mot Camilla Collet sine ord: fordommer og foruttatte meninger øver stor makt over oss og spiller mange av oss et puss.
Ha en fordomsfri helg.
Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen
Veikko Koskenniemi
Mine foreldre kjempet en målrettet kamp for å få meg til å bevege meg langs den smale stien som alle mener en må følge.
Til mitt lille forsvar så må jeg få si at jeg holdt meg på denne stien, men at veien fremover nok svingte fra grøftekant til grøftekant uten å bevege meg ut i terrenget på sidene av den gruslagte stien.
Jeg tok bussen ut av Odalen i 1974 med et rent rulleblad og har holdt det rent siden.
Den viktigste læren jeg hadde med meg fra barndomshjemmet var ikke kunnskapen om hva som var lovelig eller ikke, men hva som var galt og hva som var riktig.
Mine foreldres etiske leveregler har jeg alltid fulgt og trass at jeg er skilt to ganger har jeg for eksempel aldri vært involvert i utroskap.
Trass det faktum at mitt førerkort er inndratt for flere år inn i fremtiden har jeg aldri kjørt i fylla eller vært uvøren i kjøring.
Trass mine strenge, etiske leveregler har det ikke manglet på beskyldninger.
Det er her jeg er ved det jeg ønsker å si noe om denne fredagen; tolkninger og dom.
Den mest fremtredende menneskelige svakhet er å tolke det en ser og hører og trekke konklusjoner ut fra dette uten å sjekke ut hva en egentlig har opplevd.
Det er for mye av dette med å beslutte på en antagelse og dømme etter førsteinntrykket.
Vi har alle et forutinntatt bilde av hverandre og bedømmer en handling ut fra det vi tror vi vet om det vi ser og den som handler.
Jeg vet at vi bare er menneskelige og aksepterer det; på godt og vondt.
Det er derfor greit at en tror.
Det jeg ikke liker er når en dom felles på antagelser.
Ofte har vi en tendens til å tolke en handling ut fra hva vi selv er troende til og ikke ut fra hva den som utfører en handling har som etiske grenser.
Som tenåring tok jeg med meg en besøkende jente fra Oslo inn på høyløa fordi hun ønsket å hoppe i høyet.
Det burde jeg ikke gjort.
Hun hadde kun ett ønske, å prøve å hoppe i høyet; å oppleve det mest bonderomantiske som finnes.
Hun hadde med seg en illusjon fra filmer, sanger og bøker om det å fysisk hoppe i høyet og nyte det å suse gjennom luften i fritt fall for å lande mykt i tørt kufor.
Jeg hadde erfaring fra denne leken og tilgang til en løe full av tørt, kløende og mykt høy.
Faren til jenta, der i mot, hadde urene tanker i hodet og tolket et hvert hankjønn til å være like fiksert på sex som seg selv.
Et vi begge var barn og ikke hadde nådd opp til voksen fiksering slo ham ikke et sekund.
Men på en annen side gjør en far hva som helst for å beskytte sin datter; også hennes uskyld.
Resultatet ble en herlig omgang juling og om mulig et enda dårligere rykte i bygda enn jeg hadde fra før; blant de voksne. Blant de eldre guttene i bygda der i mot fikk jeg et ufortjent heltestatus av denne hendelsen.
Begge parter hadde feil og jeg hadde en flau smak i munnen som i min tilbakestående naivitet ikke en gang hadde hatt tanken om andre aktiviteter enn uskyldig hopping i høyet.
For jenta var dette oppfyllelsen av en lang drøm om en gang å få oppleve det å ha det gøy på landet.
For min del var dette muligheten til å gi en annen person en opplevelse hun lenge hadde drømt om.
Det faren hennes trodde hun var involvert i trengte hun slett ikke å reise til Odalen for å få oppleve.
Like vel ble jeg av denne handlingen en sexfiksert jentefut i alles øyne.
Jeg har aldri vært redd for å gjøre det jeg ønsker så lenge dette er bygget på den etikken jeg lærte hjemme.
Hva andre skaper seg av fantasier rundt er deres eget problem og ikke mitt.
Ønsker de å finne de sanne svarene må de i det minste ta seg bryet med å sjekke saken helt ut før de trekker de endelige slutningene.
Hvis de ikke kan skille mellom samvær og sex har de et enormt problem med sin egen etikk og egne holdninger.
På slutten av 70-tallet prøvde jeg meg som sydenturist sammen med en kollega.
Et ektepar i chartergjengen mistet tonen under innflygningen til Italia og ble så uvenner at de ikke lenger ønsket å dele rom.
Det ble spurt etter frivillige til å oppgi sine enkeltrom og overta deres dobbeltrom mot en liten kompensasjon.
Vi kollegaene fra forsvaret var vant med å ligge trangt i telt og takket ja til å gi fra oss enkeltrommene våre mot ekteparets dobbeltrom.
Litt ekstra lommepenger var ikke å forrakte og 300 kr hver som kompensasjon fra Tjaereborg var mer enn en helaften i Italia den gang når en sydenreise kostet under 2000 kroner. .
De eldre charterturistene adopterte det nye homoparet på hotellet og syntes det var en viss spenning i det å oppleve samfunnet outsidere.
Det var ikke så vanlig med synlige gutt-gutt-forhold den gangen.
Det var ingen homoparader på Carl Johan på 70-tallet.
En sjømann fra samme reisegruppe ville ikke en gang spise i samme restaurant som oss homsekamerater.
Det rare er at alle var i samme sal da guiden rettet forslaget til forsamlingen om rombytte til oss reisende, og mannen som ikke lenger kunne dele rom med sin kone var akkurat denne sjømannen fra Horten som ikke likte oss homoguttene.
Hukommelse er en kortsiktig ting for enkelte.
Det er ikke grenser for hvor mange missforståtte handlinger en blir satt til dom over i livet; det er en del av det å erfare og leve.
En kvinnelig aspirant på et togførerkurs jeg ledet hadde brent seg på den ene hånden under brannkurs på Ryen.
Vi to instruktørene som hadde kurset kjøpte en aloevera kaktus til henne og sendte med bud. På kortet beklaget vi hendelsen og henstilte den lille kløna om å alltid ha aloevera i nærheten når hun arbeidet med varme ting; en ikke helt uvanlig innretning på et spansk kjøkken hvor det jobbes med gass og varme oljer.
Fra hennes far fikk vi et hissig kort tilbake med krav om at vi måtte sluttet å sjekke henne opp om vi ikke ønsket å få gård og grunn brent ned og våre barn utsatt for overgrep.
En ganske hard reaksjon på en gest for god bedring.
Moralen i denne fredagens tekst er at i det minste vi som har levd lenge og bærer på en sekk med mye erfaring må prøve å komme oss litt bort fra å dømme endre etter hva vi selv ville være troende til å gjøre.
Det er selvsagt ikke enkelt å se flisen i en annens øye når du har en bjelke i ditt eget og det er kanskje naturlig å anta at en annen person har de samme tanker som oss.
Det skremmende med denne tankerekken er at en pedofil med stor sannsynlighet går rundt og tror at alle andre også tenner på barn.
At du selv ikke kan være i samme rom som et annet kjønn uten å vurdere utroskap betyr ikke at alle deler din manglende etikk.
Det er derfor betimelig å helle mot en avslutning av denne teksten mot Camilla Collet sine ord: fordommer og foruttatte meninger øver stor makt over oss og spiller mange av oss et puss.
Ha en fordomsfri helg.
Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen
Veikko Koskenniemi
torsdag 19. april 2012
Ord for ukeslutt for enkelte av oss - 19.april 2012
Etter en uke med lange dager har jeg nå besluttet å sende mine ord for ukeslutt en torsdags morgen.
Jeg satt en dag å hørte på radioen mens jeg jobbet da en liten flokk intervjuede barn la frem sine indre tanker om himmel og helvete.
En av småtassene kom med en beskrivelse som fikk kaffen til å sette seg på tvers i halsen min.
Hans ord er som følger:
De snille kommer til himmelen hvor de får komme inn av perleporten og få en harpe.
De slemme blir fyrbøtere for Satan og når de kommer til helvete sier djevelen: velkommen, her er trekkspillet ditt.
Trekkspill og trekkspillmusikk var en viktig del av livet i Odalen, som det også var i de andre bygdene i Norge på den tid.
Med andre ord er jeg blitt så gammel at jeg vokste opp mens trekkspillmusikk var regnet som god musikk og plateforretningen på Kongsvinger hadde sin største fortjeneste gjennom salg av LP-platene og kassettene til Toradertrioen.
Dette var tiden da trekkspiller Ottar Akre var Norges største kjendis og vi på østlandet lo av de tilbakestående bergenserne som hørte på munnspillmusikk i stedet for våre kultiverte trekkspill.
Satans instrument hadde mange navn, omtrent som det et kjært barn har.
Jeg het bare Tor Ole.
De merkelige svenskene kalte dette for et dragspel, helt motsatt av våre skyvebelger.
Hjemme i Austvatn hadde vi en trekkspiller som hadde et godt blikk for min mor.
Hver gang han syklet forbi huset og far ikke var hjemme så stoppet han opp, lente sykkelen til bjørka med postkassa og banket på hos mor for å få et glass vann; og en kikk på den lekre trønderjenta.
Mor slapp ham aldri inn i huset, men lot ham drikke vann på trappa.
Så betatt som han var så enset han ikke en gang at jeg lånte kjedet fra sykkelen hans og skrudde av bremsehåndtaket på styret.
Trekkspilleren hadde fortsatt blikket rettet mot min mor når han skrevet på sykkelen, sparket fra og satte nedover de bratte bakkene som førte til bygdesentrum.
Selv om han ikke hadde med seg trekkspillet på den bremseløse turen ned i bygda på en sykkel som økte fart for hver bakkehelling så kunne jeg høre belgen hans pipe helt til han raste over riksveien og inn i krattskogen ved Einerhaugen.
Når sykkeldeler forsvant i det en passerte huset på Aasen så trengte en ikke å være rakettforsker for å skjønne hvem som hadde tatt dem.
Heller ikke i denne saken.
Min unnskyldning var at alt som hang eller sto lent inn til bjørka med postkassa var for post å regne.
Syklist og tette kratt av einer går ikke sammen med det å spille trekkspill på neste helgs fest på Vonheim.
Rotårsaken til manglende musikk på lokalet var å spore tilbake til meg som person og da far la frem saken for meg så fikk jeg en innføring å forskjellen på en pøbelstrek og en revestrek.
Pøbelstreker var å gjøre noe for at andre skulle få det vondt; revestrek der i mot var bare påfunn som uforvarende ga andre smerte.
Jeg fikk også en innføring i at et drapsforsøk var et drapsforsøk, også på en person som var å regne som akseptabelt tap.
Jeg hadde ikke begynt på den offentlige skolen enda da denne hendelsen inntraff, men uansett så ble jeg gitt undervisning i det å be om unnskyldning og sendt ned i bygda for å fremføre mitt ærend over for den sengeliggende trekkspilleren.
Mannen bodde i en liten stue nede ved sjøen og etter som det ikke var vanlig å låse dørene i bygda så ruslet jeg rett inn og fant ham sovende på sofaen i stuen; foran radioen.
Det ville vært uhøflig og umenneskelig å vekke ham.
For å fremme mitt budskap tok jeg derfor bildet han hadde stående på salongbordet, snudde det og ville skrive min unnskyldning bak på dette så han så det når han våknet.
Jeg var på langt nær skrivedyktig, men ved hjelp av tegning og det lille jeg kunne av bokstaver fikk jeg utarbeidet et budskap som jeg antok han ville forstå.
For å gi ham forståelse av hvem som hadde vært på besøk så tegnet jeg et djevelhode; et vel kjent symbol på bygdas djevelunge. Under skrev jeg: JE VAR HÆR. KOMMER ATT.
Oversatt til leselig Norsk: Jeg var her. Kommer tilbake!
Så tente jeg et stearinlys foran det så han lettere skulle oppdage beskjeden når han våknet.
Denne kvelden følte jeg en bølge av snillhet drive gjennom kroppen min. Etter som det ikke var noen ukjent sak at trekkspilleren likte dram og produserte den selv så rotet jeg litt rundt på stuen og fant et skap med flasker med innhold som luktet sterkt av gjær.
På kjøkkenet hentet jeg et stort kjøkkenglass, fylte glasset med hjemmebrent og satte ved siden av stearinlyset så trekkspilleren skulle ha noe å glede seg over mens han leste beskjeden min.
En ulykke kommer sjelden alene, sa de i Odalen og la til; stort sett kommer den sammen med guttungen på Aasen.
Slik ble det denne kvelden også.
Det jeg hadde sølt langs utsiden av glasset av den hjemmelagede spriten tok fyr i det jeg satte det ved stearinlyset og satte snart hele glasset i en sky av blå flammer.
Jeg skvatt til, veltet en vase med delvis visnede prestekrager og oppdaget at trekkspilleren ble vekket av lyden.
Som en pil tok jeg meg ut av huset og løp hjem.
Dette fikk jeg ikke skylden for; merkelig nok.
Det gikk rykter om at selveste djevelen hadde besøkt det lille huset ved Kalvhella; en ikke helt usann påstand.
Trekkspilleren ble skremt av besøket, søkte til menigheten på Salem og ble avholdsmann ut livet; om man skal tro hans eget vitnesbyrd.
Med hånden på hjertet sverget han på at han så selveste Puken storme ut av stuen da han våknet; med horn, klover og hele stasen.
Det eneste som forundret ham var hvor lav djevelen var av vekst, men han var kanskje fra Nord Korea eller fra Skarnes; de to stedene en Odøling var overbevist om at lå nærmest Helvete.
Jeg, der i mot, ble sittende på trappen hjemme når nyheten om at trekkespilleren hadde sett lyset nådde huset på Aasen å fundere på rett og galt; totalt forvirret i forhold til om tyveriet av sykkelkjede og besøket i stua ved Kalvhelle var en god eller en dårlig handling.
En skal jo se ting i den store sammenheng, så jeg har i dag avgjort at det var gode handlinger etter som den drikkfeldige trekkespilleren både la bort trekkspillet og hjemmebrenten.
Det eneste han ikke ble avholden fra var å sende lange, sugende blikk etter mor.
Kanskje var han nok blitt kristen, men noen god kristen ble han nok aldri.
Du skal ikke begjære din nestes ektemake har jeg lest, men vi leste kanskje ikke den samme boken.
Ha en helg full av nydelige toner.
Den skal ha lite medfølelse med andre den som god trekkspiller skal bli.
Ole Bull
Jeg satt en dag å hørte på radioen mens jeg jobbet da en liten flokk intervjuede barn la frem sine indre tanker om himmel og helvete.
En av småtassene kom med en beskrivelse som fikk kaffen til å sette seg på tvers i halsen min.
Hans ord er som følger:
De snille kommer til himmelen hvor de får komme inn av perleporten og få en harpe.
De slemme blir fyrbøtere for Satan og når de kommer til helvete sier djevelen: velkommen, her er trekkspillet ditt.
Trekkspill og trekkspillmusikk var en viktig del av livet i Odalen, som det også var i de andre bygdene i Norge på den tid.
Med andre ord er jeg blitt så gammel at jeg vokste opp mens trekkspillmusikk var regnet som god musikk og plateforretningen på Kongsvinger hadde sin største fortjeneste gjennom salg av LP-platene og kassettene til Toradertrioen.
Dette var tiden da trekkspiller Ottar Akre var Norges største kjendis og vi på østlandet lo av de tilbakestående bergenserne som hørte på munnspillmusikk i stedet for våre kultiverte trekkspill.
Satans instrument hadde mange navn, omtrent som det et kjært barn har.
Jeg het bare Tor Ole.
De merkelige svenskene kalte dette for et dragspel, helt motsatt av våre skyvebelger.
Hjemme i Austvatn hadde vi en trekkspiller som hadde et godt blikk for min mor.
Hver gang han syklet forbi huset og far ikke var hjemme så stoppet han opp, lente sykkelen til bjørka med postkassa og banket på hos mor for å få et glass vann; og en kikk på den lekre trønderjenta.
Mor slapp ham aldri inn i huset, men lot ham drikke vann på trappa.
Så betatt som han var så enset han ikke en gang at jeg lånte kjedet fra sykkelen hans og skrudde av bremsehåndtaket på styret.
Trekkspilleren hadde fortsatt blikket rettet mot min mor når han skrevet på sykkelen, sparket fra og satte nedover de bratte bakkene som førte til bygdesentrum.
Selv om han ikke hadde med seg trekkspillet på den bremseløse turen ned i bygda på en sykkel som økte fart for hver bakkehelling så kunne jeg høre belgen hans pipe helt til han raste over riksveien og inn i krattskogen ved Einerhaugen.
Når sykkeldeler forsvant i det en passerte huset på Aasen så trengte en ikke å være rakettforsker for å skjønne hvem som hadde tatt dem.
Heller ikke i denne saken.
Min unnskyldning var at alt som hang eller sto lent inn til bjørka med postkassa var for post å regne.
Syklist og tette kratt av einer går ikke sammen med det å spille trekkspill på neste helgs fest på Vonheim.
Rotårsaken til manglende musikk på lokalet var å spore tilbake til meg som person og da far la frem saken for meg så fikk jeg en innføring å forskjellen på en pøbelstrek og en revestrek.
Pøbelstreker var å gjøre noe for at andre skulle få det vondt; revestrek der i mot var bare påfunn som uforvarende ga andre smerte.
Jeg fikk også en innføring i at et drapsforsøk var et drapsforsøk, også på en person som var å regne som akseptabelt tap.
Jeg hadde ikke begynt på den offentlige skolen enda da denne hendelsen inntraff, men uansett så ble jeg gitt undervisning i det å be om unnskyldning og sendt ned i bygda for å fremføre mitt ærend over for den sengeliggende trekkspilleren.
Mannen bodde i en liten stue nede ved sjøen og etter som det ikke var vanlig å låse dørene i bygda så ruslet jeg rett inn og fant ham sovende på sofaen i stuen; foran radioen.
Det ville vært uhøflig og umenneskelig å vekke ham.
For å fremme mitt budskap tok jeg derfor bildet han hadde stående på salongbordet, snudde det og ville skrive min unnskyldning bak på dette så han så det når han våknet.
Jeg var på langt nær skrivedyktig, men ved hjelp av tegning og det lille jeg kunne av bokstaver fikk jeg utarbeidet et budskap som jeg antok han ville forstå.
For å gi ham forståelse av hvem som hadde vært på besøk så tegnet jeg et djevelhode; et vel kjent symbol på bygdas djevelunge. Under skrev jeg: JE VAR HÆR. KOMMER ATT.
Oversatt til leselig Norsk: Jeg var her. Kommer tilbake!
Så tente jeg et stearinlys foran det så han lettere skulle oppdage beskjeden når han våknet.
Denne kvelden følte jeg en bølge av snillhet drive gjennom kroppen min. Etter som det ikke var noen ukjent sak at trekkspilleren likte dram og produserte den selv så rotet jeg litt rundt på stuen og fant et skap med flasker med innhold som luktet sterkt av gjær.
På kjøkkenet hentet jeg et stort kjøkkenglass, fylte glasset med hjemmebrent og satte ved siden av stearinlyset så trekkspilleren skulle ha noe å glede seg over mens han leste beskjeden min.
En ulykke kommer sjelden alene, sa de i Odalen og la til; stort sett kommer den sammen med guttungen på Aasen.
Slik ble det denne kvelden også.
Det jeg hadde sølt langs utsiden av glasset av den hjemmelagede spriten tok fyr i det jeg satte det ved stearinlyset og satte snart hele glasset i en sky av blå flammer.
Jeg skvatt til, veltet en vase med delvis visnede prestekrager og oppdaget at trekkspilleren ble vekket av lyden.
Som en pil tok jeg meg ut av huset og løp hjem.
Dette fikk jeg ikke skylden for; merkelig nok.
Det gikk rykter om at selveste djevelen hadde besøkt det lille huset ved Kalvhella; en ikke helt usann påstand.
Trekkspilleren ble skremt av besøket, søkte til menigheten på Salem og ble avholdsmann ut livet; om man skal tro hans eget vitnesbyrd.
Med hånden på hjertet sverget han på at han så selveste Puken storme ut av stuen da han våknet; med horn, klover og hele stasen.
Det eneste som forundret ham var hvor lav djevelen var av vekst, men han var kanskje fra Nord Korea eller fra Skarnes; de to stedene en Odøling var overbevist om at lå nærmest Helvete.
Jeg, der i mot, ble sittende på trappen hjemme når nyheten om at trekkespilleren hadde sett lyset nådde huset på Aasen å fundere på rett og galt; totalt forvirret i forhold til om tyveriet av sykkelkjede og besøket i stua ved Kalvhelle var en god eller en dårlig handling.
En skal jo se ting i den store sammenheng, så jeg har i dag avgjort at det var gode handlinger etter som den drikkfeldige trekkespilleren både la bort trekkspillet og hjemmebrenten.
Det eneste han ikke ble avholden fra var å sende lange, sugende blikk etter mor.
Kanskje var han nok blitt kristen, men noen god kristen ble han nok aldri.
Du skal ikke begjære din nestes ektemake har jeg lest, men vi leste kanskje ikke den samme boken.
Ha en helg full av nydelige toner.
Den skal ha lite medfølelse med andre den som god trekkspiller skal bli.
Ole Bull
Abonner på:
Kommentarer (Atom)