Det er enkelte ting i livet som ikke ser ut til å forandre seg; som kjenningsmelodien til 9-timen på NRK 1.
Denne kjenningsmelodien er en skikkelig minnevekker.
I de tre årene jeg jobbet sammen med min far i firmaet Bjonge i Holmekollens åssiden var dagens første matpause presis klokken 09:00 på formiddagen.
Da var det å trekke seg inn på brakka, sette på radioen som slo inn på kjenningsmelodien til 9-timen, og trekke kaffekjelen på kokeplata.
Fra det høye smale skapet ved døren til brakka ble det trukket frem Vitabrød, pultost og smør, for ikke å glemme fars faste dessert i form av en siste brødskive med aprikossyltetøy.
Radioen var et stor del av livet den gang; den eneste form for hvile og underholdning på brakka var å høre på radio og lese bøker.
For eksempel var tidssignalet klokken 13:00 varsel om at dagens andre pause var over og siste økt startet.
Denne økta gikk frem til klokka 16:30.
Normal arbeidsdag den gangen var på 9.5 timer med to halvtimes pauser i løpet av dagen.
Sommeren 1976 havnet vi opp på et anlegg i Ankerterrassen hvor far og jeg plasserte vår brakke og hvor Hissige Hansemann allerede hadde parkert sin lille enmanns brakke.
I tillegg kom en brakke til på riggen. med to brødre fra Odalen.
Denne sommeren ble det bestemt at vi skulle bryte ut av livet med bøker og radio og i stedet la det kreative styre dagen.
Far mente at programbladet for TV skulle være styrende for vår interne underholdning; og som vanlig så ble det slik som den rolige mannen ønsket det.
På mandager var det mandagsfilm på TV, gjerne i form av gamle krigsfilmer.
Da fylte far sin Ford Cortina og kjørte hele forsamlingen til krigshistoriske steder i nærområdet hvor de som hadde vært med under krigen kom med sine minner i form av fortellinger for oss andre.
Blant annet havnet vi opp på Grini en mandag, stedet hvor alle hadde slektninger eller kjente som hadde sittet som fanger hos Tyskerne.
Det ble mandag etter uke med historiske vandringer og krigsminner.
Tirsdager var det fjernsynsteater, noen triste og dramatiske saker som kunne gjøre selv den sterkeste dypt deprimert.
Her bestemte karene seg for at tirsdagskveldene skulle foregå som en samlingsstund oppe på byggeplassen hvor taket på bygget var kommet på plass.
Der ble det drukket kaffe, spist hjemmebakt wienerbrød rundt et provisorisk bord og delt triste minner fra barndom og oppvekst.
All tristheten og overdramatiseringen sto virkelig i fjernsynsteaterets dystre ånd.
Det var så svart og trist at ikke en gang fjernsynsteatret klarte å gi dårlige stemning; selv ved sosialdramatiske stykker på nynorsk med middelmådige skuespillere.
Jeg så alltid frem til onsdagene som på TV var gitt sendetid for komedie - timen.
De godt voksne karene hadde nok av gode historier å fortelle; nok til at magekrampen spredte seg og kjeven gikk i lås trengte særbehandling for ikke å låse seg ut av krampene.
Dette mistet etter hvert litt av min personlige glede når fokuset for disse komiske kveldene ble min barndoms tankeløse handlinger.
Torsdagene var debattenes dagene på TV, noe de drevne håndverkerne kastet seg ut i ved å diskutere kontroversielle temaer som engasjerte dem så kraftig at det fra tid til annen kom til håndgemeng mellom debattdeltakerne.
Det var spesielt når temaene dreide seg inn på den politiske tiden før annen verdenskrig med brutte våpens politikk, okkupasjonstiden og rettsoppgjøret etter det ble stemning på byggeplassen.
Den debatten jeg husker best var når nazimureren Reidar kom inn i diskusjonen rundt om krigen bare varte noen måneder som de gjenværende Norske, politiske myndigheter ville ha det til i rettsoppgjøret, eller om den i virkeligheten fortsatte fra sommeren 1940 til mai 1945.
Murerens største forbrytelse var å være passivt medlem i Nasjonal Samling og en bevilgning på 5 kr til den Norske legion hvor fetteren hans var soldat.
For dette fikk han en månedslønn i bot etter krigen og tap av alle rettigheter som barnebidrag og sykepenger i fem år. Han fikk heller ikke stemme ved valgene på Gerhardsen.
Han ble godt akseptert blant de andre arbeiderne på jobben, både de som hadde vært inne i motstandskamp og de som ga døyten.
Hans ordvalg i debatten ble der i mot ikke så godt mottatt.
Til slutt ble han surret fast, kneblet og hengt opp i reisverket på nybygget, et godt eksempel på hva ytringsfriheten egentlig består av; si det du vil og ta konsekvensen av dine meninger.
Disse tilbakeblikkene fra 70-tallet minner meg stadig om at livet er en nyansert opplevelse som består av historisk forankring, store gleder, timer med nedstemthet og en sjelden gang litt engasjement og sinne.
Livet er ikke bare nedturer eller en sammenhengende solskinnsdag, det både er og skal være variasjon og stemningsskifter.
For å si det med Ragna sine ord fra barndommens dager: noen ganger er det sol, noen ganger regner det. Når denne trollungen på Aasen ligger til sengs med kusma, røde hunder eller kikhoste er det sol i Austvatn, selv om det regner.
Kanskje er det sunt at livet er som programmbladet for NRK, en serie av variasjoner og kjedelige repriser.
Kanskje er denne variasjonen sunn; bare det ikke blir for mange fjernsynsteater for tett.
Det viktigste i livet er tross alt å være oppfinnsom og bygge sitt eget programblad for livet.
Kreativitet er å finne opp, å eksperimentere, å vokse, ta sjanser, bryte noen regler, gjøre feil og ha det gøy.
Mary Lou Cook
Nyt en god helg med familie og venner ved grillen i regnvær og med polvottene på mens kreativitet og spontanitet bygger dagsorden.
Sett deg ned en kort stund og funder over påstanden om at god smak ikke er så viktig, bare kjøttet på grillen smaker godt.
Ha en god og smakfull helg.
God smak er en forferdelig ting. Smak er kreativitetens fiende.
Pablo Picasso