Det fine med lange dager er at man kan ta en og annen dag fri. Jeg tar denne fredagen til å senke overskuddet på timekontoen og sender fredagens tanker til dere en torsdags morgen.
Jeg falt naturlig vis i dype tanker og vurderinger rundt valgene jeg hadde tatt første gangen jeg fylte ut formularet for testamente før et skarpt oppdrag for Legion Española.
Begravelse/kremasjon sto det.
Jeg krysset av for begravelse uten egentlig noen gang å ha gitt dette noen gjennomtenkte vurderinger.
Kanskje tryggere å bli brent til aske, men jeg valgte nå like vel en kiste fremfor en urne.
Ønsket gravsted: Mo kirkegård. Nord-Odal. Noruega
Neste spørsmål var personlige eiendeler du ønsker med deg i graven.
Jeg var 20 år og hadde virkelig ikke noe forhold til dødens detaljer og misnt av alt om det var noe annet enn kroppen jeg følte for å ta med på den siste reise.
Jeg skrev ned avdelingens våpenmerke i metall og hadde ingen annen bakgrunn for valget enn gleden ved å vise tilhørighet til den spanske legion om en arkeolog en gang langt inn i fremtiden skulle få det vanvittige innfallet å foreta en utgraving i Odalen.
Jeg nevner denne opplevelsen fordi jeg av hele mitt hjerte mener at det er sunt å en gang i mellom minnes på at livet ikke er evig; så langt der i fra.
Memo mortem, carpe diem - Husk døden, grip dagen.
En god og ytterst pålitelig venn av meg, Jan Erik Sandbæk, sa for litt tid tilbake, ved juletid at: det gode ved å oppleve en livskrise er at en skifter fokus på hva som er viktig i livet.
Han snakket av erfaring, derfor er hans ord så viktige og så riktige.
En kan gjette seg frem til filosofiske sannheter, men bare personlige erfaringer skaper en sann filosof.
Det er ikke alltid en minnes om livets ende på forberedt basis gjennom villede tanker.
Som kvisete pubertetsgutt hadde jeg en dags studie i effekten av skjødesløs omgang med eksplosiver.
Under bygging av riksveien som bandt Austvatn sammen med Solørbygdene utviste prosjekteieren for veien et manglende sikkerhetsskjønn uten like;
han lot en kasse dynamitt med tilhørende fenghetter og dynamo ligge usikret i et område som lå innenfor mitt aksjonsområde; eller nedslagsfelt som en kaller ekstreme risikoområde i forsvaret.
Det er noe med en kasse dynamitt som står ulåst langs en øde skogsvei; den lager lyd.
Den skriker på samme måte, og med samme innhold som behovsskrikene til en gammel jomfru: kom å ta meg!
Jeg fant og jeg eksperimenterte.
I mitt hode kunne jeg alt om dynamitt, for jeg hadde jo lest håndbok for spregningbas.
Mitt behov for eksplosiver lå i nytten av å få utvide en naturlig grotte ved Halstjernet; langt fra folk.
Det var mange sprekker i fjellveggene i grotta og det var mange dynamittgubber tilgjengelig til å fylle sprekkene med.
I det jeg løste ut dynamitten som skulle gi meg en utvidet grotte i bergeveggen under skogvokterhytta ved Hal, forsto jeg at jeg hadde gjort feil ved de beregningene jeg aldri rakk eller så nytten av å utførte.
Det braket og drønnet så det umulig kunne unngås at det hørtes helt ned i bygda.
Det lyste som et blitslys.
Den lille hytta hvor skogvokterne brukte å spise mat i eller sove over natten forlot kollen den sto på.
I det smellet kom så innså jeg tre ting; grotten var blitt til et krater, at dette kunne jeg ikke slippe juling for, og ikke minst innså jeg at min siste dag på jorden var kommet.
Hytta forlot kollen i mer eller mindre ett stykke og kom mot meg som om den ville si at det var tid for å komme seg i hus og i seng.
Den siktet inn mot meg der jeg prøvde å gjemme meg bak de tykke furuene ved elvebredden, så langt unna eksplosjonsstedet som luntetråden tillot det.
Døden landet med et brak mindre enn 5 meter fra meg og sendte en skur av tresplinter mot meg; fliser som fikk meg til å se ut som ryggen på et opphisset piggsvin.
Det ble ikke juling når jeg endelig kom meg hjem; det hadde trykket fra dynamitten gitt meg mer enn nok av, mente min mor.
Bløt var jeg til skinnet etter det ufrivillige badet i elva.
Mor trakk ut fluser fra mitt skyldtunge ansikt med pinsett og passet omhyggelig å gi meg en lite flatterende beskrivelse for hver flis hun trakk ut.
Det kom noe godt ut av denne saken også; alle pubertetskvisene var blåst vekk som dugg for solen.
Om jeg anbefaler kuren mot kvise? Nei!
Kjært er livet med all sin harm;
det klårnar, alt som det gjenger.
Men endå treng eg ei von i barm
om eitt som varer lenger.
Ivar Aasen
Ha en ettertenksom helg
Vi må ikke glemme å le av det helvetes livet. Det er en spøk - men det er den mest alvorlige spøk som finnes. Benedicte Adrian.