Jeg har tenkt litt over dette med hvordan folk flest sikrer seg mot tyveri.
På badestranden i syden gjemmer de lommeboken og fotoapparatet sitt inne i skoene sine og blir himmelfalne når tyvene har klart å knekke koden og har sporet opp gjemmestedet. De skjønner at det å gjemme verdigjenstandene under håndkledet ikke fungerer; det er et gjemmested alle kjenner til. Det er som å gjemme penger i madrassen. Men hvordan fant de ut at det lå i skoene på badestranden i syden; de så jo tomme ut. Kan det være snakk om en innsidejobb? Er det kona som har røpet hemmeligheten til den kjekke gigoloen som frekventerer strendene på jakt etter lammekjøtt og verdisaker?
Vi går ikke lenger i fella med å gjemme nøkkelen til huset under matta foran døren. I stedet gjemmer vi den under blomsterpotta eller steinen ved siden av dørmatta. Et tvillingpar i Austvatn gikk ikke en gang i den fella. Den ene søsteren hadde gått på stranden og den andre ville i butikken. Sistemann låste døren, gjemte nøkkelen på en tverrbjelke inne i vedskulet og visste at der ville verken tyvene eller søsteren lete. For å sikre at søsteren fant nøkkelen skrev hun en lapp som hun hang på døren; har gjemt nøkkelen på et nytt sted som tyver aldri vil lete, på tverrbjelken over døren i vedskjulet. Hjemme hos oss gjør vi ikke sånne feil. Den siste som går ut finner nytt gjemmested for husnøkkelen hver eneste gang og sender hverandre SMS om hvor. Det fungerer perfekt helt til du kommer hjem og finner ut at du har slettet beskjeden fra kona. Da blir det mange timer utenfor døren i vente på at hun skal ta telefonen eller komme hjem. Sist dette skjedde satt hun i møte og jeg satt ute på trammen i to timer i kuldegrader etter en nattøvelse. Når jeg endelig fikk kontakt med kona så fortalte hun at jeg bare kunne ringe på, for den minste dattera var hjemme fra skolen på grunn av influensa. Jeg går sjelden med lommeboka i baklomma når jeg tar T-banen, alt på grunn av frykt for lommetyver. I stedet legger jeg den i innerlommen på ytterjakka mi; den som har glidelås. Sist jeg sto i butikken med full handlekurv fordelt over rullebåndet i kassa på ICA oppdaget jeg at lommeboka slett ikke var i innerlommen på den jakken jeg hadde på meg. Det var da det gikk opp for meg at jeg hadde tatt hensyn til at vinteren var over og byttet til vårjakke. Pinlig varm om ørene unnskyldte jeg meg i kassa og tasset opp de bratte delen av Riperbakken mens jeg forbannet min egen distrehet mens gamle damer i gåstol passerte meg i rasende fart opp den bratte bakken. Vel hjemme var ikke lommeboka i lommen på vinterjakka heller og det var da jeg kom på at jeg hadde plassert den i lårlommen på buksa jeg hadde på meg. For sikkerhets skyld verifiserte jeg at den var der og gikk ned til ICA igjen for å hente varene som fortsatt sto ubetalt igjen i butikken. Smilende trakk jeg frem lommeboka og oppdaget fort at kontantene var hendig fjernet av min kone. Ikke det at det er et problem så lenge en har penger på kontoen og bankkort. Det pinlige er først da en innser at bankkortet fortsatt ligger igjen ved PC en hjemme etter forrige kvelds tur innom nettbanken. Temmelig varm i toppen er det bare å unnskylde seg for kassadamen på ICA igjen, pese seg opp Riperbakken for andre gang og nappe bannende til seg bankkortet på stuebordet før en småjogger ned til ICA igjen; bare for å møte låst dør mindre enn 5 minutter etter stengetid.
Det sies at en skal smile til verden, så smiler den igjen. Andre mener at om en smiler til verden så gir den deg et hånflir tilbake. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det smilet og det vinket kassadama på ICA ga meg fra baksiden av den låste glassdøren den lørdagen ikke oppfordret meg til å smile fornøyd tilbake. Fra forsvaret ble jeg vant med å gi mine soldater håndsignaler når jeg ville gi dem meldinger uten lyd. Det var tydelig at kassadamen også var kjent med fingertegn, for med kun en hånd klarte jeg enkelt å avslutte et hvert håp om noen sinne å få bæreposene med lørdagsvarene ut av arresten bak de tykke glassdørene. Verden er ikke over for det om ICA stenger sine dører. Meny har oppe to timer lenger ut over kvelden. På nytt fylles handlekurven, på nytt fordeles varene på rullebåndet og passerer kassen med pipende lyd. Endelig er det på tide å avslutte en strevsom lørdagshandel og komme seg hjem for siste gang. Endelig er det på tide å avslutte dagen med at all forbindelse til nettbankene brytes av massive feil på nettet. Med ett var alle broer brent. All forbindelse mellom butikkenes betalingsautomater og bankene var umulig. Minibankene lå nede og handling på krita er ikke noe alternativ. Det er på ettermiddagen en slik lørdag en skjønner at en like gjerne kan plassere lommeboken i baklomma og overlate den til langfingrede lommetyver. Det er tross alt bedre å ikke få handlet inn til helgen fordi en er frarøvet kontanter og bankkort enn å måtte innrømme at en går tomhendt hjem fordi en under forsøk på sikre seg mot ubehageligheter har rotet det til på en slik måte at lørdags og pinsens middager består av brød med servelat. For tredje gang opp Riperbakken møter jeg en smilende nabo som prøver å si noe hyggelig og ønske meg en hyggelig pinse. Det eneste han får ut av det er sannheten i Ken Alstad sine ord: man skal aldri nærme seg en okse forfra, en hest bakfra eller en idiot fra noen av sidene.
Ha en innbruddsikker helg.
Det er fælt å tenke på hvordan menneskene gjør seg uinntagelige for hverandre, innbruddssikre som hus. Louis-Ferdinand Céline