Det er vel noe i overkant å påstå at jeg var mors beste barn.
Mine foreldre kjempet en målrettet kamp for å få meg til å bevege meg langs den smale stien som alle mener en må følge.
Til mitt lille forsvar så må jeg få si at jeg holdt meg på denne stien, men at veien fremover nok svingte fra grøftekant til grøftekant uten å bevege meg ut i terrenget på sidene av den gruslagte stien.
Jeg tok bussen ut av Odalen i 1974 med et rent rulleblad og har holdt det rent siden.
Den viktigste læren jeg hadde med meg fra barndomshjemmet var ikke kunnskapen om hva som var lovelig eller ikke, men hva som var galt og hva som var riktig.
Mine foreldres etiske leveregler har jeg alltid fulgt og trass at jeg er skilt to ganger har jeg for eksempel aldri vært involvert i utroskap.
Trass det faktum at mitt førerkort er inndratt for flere år inn i fremtiden har jeg aldri kjørt i fylla eller vært uvøren i kjøring.
Trass mine strenge, etiske leveregler har det ikke manglet på beskyldninger.
Det er her jeg er ved det jeg ønsker å si noe om denne fredagen; tolkninger og dom.
Den mest fremtredende menneskelige svakhet er å tolke det en ser og hører og trekke konklusjoner ut fra dette uten å sjekke ut hva en egentlig har opplevd.
Det er for mye av dette med å beslutte på en antagelse og dømme etter førsteinntrykket.
Vi har alle et forutinntatt bilde av hverandre og bedømmer en handling ut fra det vi tror vi vet om det vi ser og den som handler.
Jeg vet at vi bare er menneskelige og aksepterer det; på godt og vondt.
Det er derfor greit at en tror.
Det jeg ikke liker er når en dom felles på antagelser.
Ofte har vi en tendens til å tolke en handling ut fra hva vi selv er troende til og ikke ut fra hva den som utfører en handling har som etiske grenser.
Som tenåring tok jeg med meg en besøkende jente fra Oslo inn på høyløa fordi hun ønsket å hoppe i høyet.
Det burde jeg ikke gjort.
Hun hadde kun ett ønske, å prøve å hoppe i høyet; å oppleve det mest bonderomantiske som finnes.
Hun hadde med seg en illusjon fra filmer, sanger og bøker om det å fysisk hoppe i høyet og nyte det å suse gjennom luften i fritt fall for å lande mykt i tørt kufor.
Jeg hadde erfaring fra denne leken og tilgang til en løe full av tørt, kløende og mykt høy.
Faren til jenta, der i mot, hadde urene tanker i hodet og tolket et hvert hankjønn til å være like fiksert på sex som seg selv.
Et vi begge var barn og ikke hadde nådd opp til voksen fiksering slo ham ikke et sekund.
Men på en annen side gjør en far hva som helst for å beskytte sin datter; også hennes uskyld.
Resultatet ble en herlig omgang juling og om mulig et enda dårligere rykte i bygda enn jeg hadde fra før; blant de voksne. Blant de eldre guttene i bygda der i mot fikk jeg et ufortjent heltestatus av denne hendelsen.
Begge parter hadde feil og jeg hadde en flau smak i munnen som i min tilbakestående naivitet ikke en gang hadde hatt tanken om andre aktiviteter enn uskyldig hopping i høyet.
For jenta var dette oppfyllelsen av en lang drøm om en gang å få oppleve det å ha det gøy på landet.
For min del var dette muligheten til å gi en annen person en opplevelse hun lenge hadde drømt om.
Det faren hennes trodde hun var involvert i trengte hun slett ikke å reise til Odalen for å få oppleve.
Like vel ble jeg av denne handlingen en sexfiksert jentefut i alles øyne.
Jeg har aldri vært redd for å gjøre det jeg ønsker så lenge dette er bygget på den etikken jeg lærte hjemme.
Hva andre skaper seg av fantasier rundt er deres eget problem og ikke mitt.
Ønsker de å finne de sanne svarene må de i det minste ta seg bryet med å sjekke saken helt ut før de trekker de endelige slutningene.
Hvis de ikke kan skille mellom samvær og sex har de et enormt problem med sin egen etikk og egne holdninger.
På slutten av 70-tallet prøvde jeg meg som sydenturist sammen med en kollega.
Et ektepar i chartergjengen mistet tonen under innflygningen til Italia og ble så uvenner at de ikke lenger ønsket å dele rom.
Det ble spurt etter frivillige til å oppgi sine enkeltrom og overta deres dobbeltrom mot en liten kompensasjon.
Vi kollegaene fra forsvaret var vant med å ligge trangt i telt og takket ja til å gi fra oss enkeltrommene våre mot ekteparets dobbeltrom.
Litt ekstra lommepenger var ikke å forrakte og 300 kr hver som kompensasjon fra Tjaereborg var mer enn en helaften i Italia den gang når en sydenreise kostet under 2000 kroner. .
De eldre charterturistene adopterte det nye homoparet på hotellet og syntes det var en viss spenning i det å oppleve samfunnet outsidere.
Det var ikke så vanlig med synlige gutt-gutt-forhold den gangen.
Det var ingen homoparader på Carl Johan på 70-tallet.
En sjømann fra samme reisegruppe ville ikke en gang spise i samme restaurant som oss homsekamerater.
Det rare er at alle var i samme sal da guiden rettet forslaget til forsamlingen om rombytte til oss reisende, og mannen som ikke lenger kunne dele rom med sin kone var akkurat denne sjømannen fra Horten som ikke likte oss homoguttene.
Hukommelse er en kortsiktig ting for enkelte.
Det er ikke grenser for hvor mange missforståtte handlinger en blir satt til dom over i livet; det er en del av det å erfare og leve.
En kvinnelig aspirant på et togførerkurs jeg ledet hadde brent seg på den ene hånden under brannkurs på Ryen.
Vi to instruktørene som hadde kurset kjøpte en aloevera kaktus til henne og sendte med bud. På kortet beklaget vi hendelsen og henstilte den lille kløna om å alltid ha aloevera i nærheten når hun arbeidet med varme ting; en ikke helt uvanlig innretning på et spansk kjøkken hvor det jobbes med gass og varme oljer.
Fra hennes far fikk vi et hissig kort tilbake med krav om at vi måtte sluttet å sjekke henne opp om vi ikke ønsket å få gård og grunn brent ned og våre barn utsatt for overgrep.
En ganske hard reaksjon på en gest for god bedring.
Moralen i denne fredagens tekst er at i det minste vi som har levd lenge og bærer på en sekk med mye erfaring må prøve å komme oss litt bort fra å dømme endre etter hva vi selv ville være troende til å gjøre.
Det er selvsagt ikke enkelt å se flisen i en annens øye når du har en bjelke i ditt eget og det er kanskje naturlig å anta at en annen person har de samme tanker som oss.
Det skremmende med denne tankerekken er at en pedofil med stor sannsynlighet går rundt og tror at alle andre også tenner på barn.
At du selv ikke kan være i samme rom som et annet kjønn uten å vurdere utroskap betyr ikke at alle deler din manglende etikk.
Det er derfor betimelig å helle mot en avslutning av denne teksten mot Camilla Collet sine ord: fordommer og foruttatte meninger øver stor makt over oss og spiller mange av oss et puss.
Ha en fordomsfri helg.
Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen
Veikko Koskenniemi