Det var ikke all verdens muligheter for atspredelser i min barndom i Odalen. Der var det loven om selvoppfinnsomhet som rådde.
Vi hadde ikke TV og på radioen var det bare valg mellom NRK og sjømannsendingen. Den nærmeste datamaskinen vi visste om den gangen var hos NASA i USA.
Det vi reelt hadde av valg var enten å fordype oss i bøker inne i et lite hus fylt av andre unger eller den herlige roen ute i frisk luft med sterkt behov for å teste ut både det ene og det andre.
Jeg hadde en periode som jeg liker å kalle min zoologiske periode; den tiden jeg oppdaget det frodige dyrelivet i bygda.
Den sommeren jeg vil fortelle om denne gangen hadde jeg et inderlig fokus på reptiler, noe som er et aktuelt tema i disse dager med varsler om store mengder orm i Norge.
Far hadde lært meg å se forskjell på huggorm, buorm, selttsnok og stålorm; en viktig del av det å vokse opp i Odalen.
Buormen, natrix natrix, kan bli en meter lang, hugger til som en hvilken som helst annen slange, men er uten gift.
Svart buorm er sjelden i forhold til de grå og brune, men alt av sjelden kvalitet finner en jo i Odalen så der er de stort sett svarte.
Buormen kan gjenkjennes på de karakteristiske gule flekkene i nakken og den særegne evnen til å sprøyte ut illeluktende væske fra analåpningen når den føler seg truet.
Coronella austriaca er Norges kveleslange.
Slettsnoken er brun eller grå, med en stor mørk flekk på hodet.
Hannene er noe lysere enn hunnene, men det mest karakteristiske trekket for begge kjønn er de to rekkene med mørke flekker på ryggen. Slettsnoken tyr ofte til kannibalisme og spiser gjerne de andre ormartene.
Så var det kongen blant ormene i Norge, den notorisk hissige vipera berus, huggormen.
Hunnene har ofte en brunaktig bunnfarge og svart mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå enn brun.
Ofte er den kullende svart med nærmest usynlig sikksakk mønster.
Den slangelignende øglen stålorm, anguis fragilis fragilis, blir bare halvparten så lang som buormen.
Hannene er alltid grå, mens hunnene er lysebrune med mørkere sider, og en mørk stripe langs ryggen; noen ganger med blå flekker.
Det en ikke kan ta feil på når det gjelder stålormen kontra buorm og huggorm er at den har øyelokk og kan blunke til deg.
Hva kan vel friste en stakkars odøling i vekst uten tilgang til PC og ungdomsklubb mer enn å lage sin egen slangegård?
En annen ting er at det da umulig kunne komme noe galt ut av det å etablere noe sånt; sett fra min side i en periode når det meste av det jeg gjorde gikk så ubeskrivelig galt.
I flere dager jaktet jeg på buorm som solte seg ved vannkanten, huggorm som søkte varme på toppen av stein og stubber og slettsnok som samlet sin kroppstemperatur under solvarm stein.
Stålorm var det enkelt å finne; det hadde vi plenty av i den fuktige komposthaugen hvor vi brukte å grave meitemark når vi skulle ut og fiske.
I løpet av noen dager ble ormegården etablert i den store bryggerpanna i vaskekjelleren.
Bryggerpanna var en stor jerngryte som kunne varmes opp fra undersiden med ved og som hadde et stort lukk av tre som ble brukt til å brette klær på når panna ikke var i bruk til koking av klær
Var jeg heldig så ville kanskje de variable artene av ormer mikse seg sammen til et nytt avkom der nede i bryggerpanna.
Kanskje ville Odalen kunne bli kjent som stedet hvor den eneste arten av ormetypen huggsnokbuene eksisterte.
Den eneste genemanipulasjonen vi kjente til i Odalen den gang var ordinært samleie, og når en så seg rundt blant bygdefolket kunne den slags atspredelser gi de merkeligste utslag.
Vi manglet ikke bevis på naturens humor i de bygdene.
Jeg fanget mus, snegler og biller som jeg slapp ned i bryggerpanna for å sikre at ormene hadde mat nok til å holde seg fra å spise hverandre.
Alt var grundig planlagt og idiotsikkert.
Det eneste jeg som idiot ikke hadde tatt med i mine beregninger var min mor.
I et lite rom innefor bryggehuset var det satt opp et lager for mors syltetøyglass og lange rekker av flasker med hjemmebrygget maltøl som gjerne ble drukket til middagsmaten.
Dit inn, på matlageret, hadde min mor selvsagt måttet ta seg for å hente et glass ripsgele og to flasker maltøl.
I det hun passerte bryggerpanna med det store trelokket hørte hun en svak hvesing og nysgjerrig som hun var måtte hun selvsagt etterforske hvor de lydene kom fra.
Hun løftet på lokket til bryggerpanna, og snart etter var bryggerhuset fult av glasskår, skummende maltøl og gele.
Brått og uforvarende kom hun rasende opp kjellertrappa i beste eventyrs ånd med øyne så store som tinntallerkener og temperament som en bråvekket troll.
Stakkars lille meg var på vei ned den samme trappen med en nyfanget eksemplar av vipera berus og trass at hennes øyne måtte være dekket av raseriet og skrekkens røde slør festet hun blikket på det jeg hadde i hånden.
At min mor var utstyrt med fjærkraftsbrems fikk jeg bevis på i den trange trappen.
Hun stirret på huggormen, gikk inn i full nødbrems og deiset bakover og ned trappen.
Hun kom, så og forsvant om en kan benytte seg av et omskrevet Cæsar sitat.
Halvt svimeslått endte hun opp nede på kjellergulvet og satte på ingen måte pris på sin sønns kneling ved siden av henne med spørsmål om hvordan det gikk; og en huggorm i hånden ved hennes ansikt.
Jeg gikk brått fra zoolog til fange i matboden mens skogvokter og nabo Mentz ryddet kjelleren for uønskede kryp.
For så vidt var vel også jeg et uønsket kryp i huset på Aasen akkurat da, men jeg slapp unna utryddelsen som fant sted i bryggerhuset.
Om min mor hadde hatt angst for ormer før så hadde jeg tydelig vis hjulpet henne rett over til diagnosen Ophidiofobi denne vakre sommerdagen.
Hun hadde med ett fått et sykelig forhold til lange, slanke ting som krøp gjennom gresset ved huset så hun var langt fra mottakelig for den morsomheten jeg satte i verk med et fiskesnøre og en avkappet bit hageslange når det var tid for middag på det store bordet vi hadde i hagen.
Kort summert gikk jeg fra husarrest i matboden til en kort fleip ved matbordet og rett tilbake til matboden med rødt merke i pannen etter suppesleiven og tomatsuppe rennende ned over ansiktet.
Mens jeg masert kulen i pannen etter min mors spontane reaksjon med suppesleiven på en buktende bit vannslange i enden av et fiskesnøre ved middagsbordet slo det meg at Bibelen hadde et eget sitat som dekket dagens jakt på kunnskap om zoologiens underfunderligheter: den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.
Jeg hadde økt min innsikt om de menneskelige reaksjoner på orm denne dagen og jeg visste litt mer om folks reaksjoner på akutt frykt.
Kulen i panna etter panikkslag med suppesleiv var bevis på min økte kunnskap om det menneskelige reaksjonsmønster og avstraffelsene i løpet av dagen hadde vist meg, igjen, at enhver handling har en mothandling.
Alt du gjør vil en eller annen gang komme tilbake å bite deg i ræva; sa min farfar etter å ha spandert en hjemmelaget dram på lensmannen.
Ha en herlig helg uten slanger i Paradis
I kunnskapen tre finnes en slange. Den som nærmer seg slangen, blir for alltid et ulykkelig offer for tvil.
Lauri Vita