Breiviksaken får meg stadig til å minnes min hund Peik og den brutale dagen da det klikket fullstendig for ham.
Den lille, butte terieren hadde tatt seg inn i Hønsehuset til Kirkevaag og gått berserk.
Stolt satt han midt i haugen av kverkede høner og hadde ingen selvinnsikt i hva han hadde gjort galt.
Kjøteren var sannsynlig vis ikke blant de en vil kalle de mest intelligente.
Hadde jeg tatt den med til et spesialistpanel av psykiatriker ville den vel fått den samme, eksakte diagnosen som kjæteren Breivik; sengeliggende syk, eller helt frisk.
Det hadde det vært fint å vite, men jeg tok den aldri med til noen evaluering, så jeg får leve i uvisse.
Logrende tok Peik i mot sin herre og ruslet stolt mellom kadavrene for å vise meg hva han hadde utrettet mens han forventet ros. I stedet måtte jeg ta ham med bak grisehuset og gjøre ende på ham.
Vi hadde grei justis i Odalen den gang. En skulle straffes for sine synder uansett om en var å regne for tilregnelig eller ikke.
Å unnskylde med sinsykdom i gjerningsøyeblikket var like lite verdt som å si at fylla har skylda.
Vi dvelte ikke ved slike dype funderinger og søken etter ting som kunne være formidlende for den skyldige.
Vi i Odalen handlet ut fra de fakta vi hadde.
Om kjøteren var gal?
Det eneste jeg vet om den saken var at selv inn i sitt siste sekund var den fornøyd med seg selv og et godt stykke utført arbeid.
Med andre ord var gjentagelsesfaren for stor til at han kunne tilgis og få være en del av samfunnet lenger.
En gang hadde Peik vært en del av familien, en god liten valp og en trofast venn.
Noe skjedde med ham på veien.
Var det min feil som ikke hindret ham fra å ta seg inn i hønsehuset og la dyret i seg ta over?
Var det Kirkevaag sin feil som ikke sikret hønsehuset sitt bedre og lot døren stå vid åpen?
Hvorfor fanget vi ikke opp signalene i den blodtørstige hunden?
Det finnes ikke svar, bare utallige spørsmål og vonde minner.
De som betalte dyrest for hendelsen var ikke Peik, men oss rundt ham; Kirevaag som mistet Hønene, vi som måtte betale og tap av eggprodusentene og tap av et tideligere, godt naboskap.
Ikke rart den bikkja ble gal slik en for-herre den hadde, sa folk i de nærmeste bygdene, de som trengte svar på hvorfor ting ble som de ble.
Med andre ord var det jeg som var den egentlige synderen som hadde produsert den blodtørstige terrierene.
Jeg hadde gjort mange feil så langt i livet, kanskje også med dressuren av hunden.
Den hadde det en psykologisk sett vil kalle fri oppdragelse; den oppdro seg selv.
Det eneste vi lærte hundene våre i Odalen var i beste fall å sitte; om hundene ikke var jakthunder.
De fikk ikke annen dressur enn mat og frihet, kos og nærskap.
Kanskje var hunden så intelligent at den lærte forskjellen mellom galt og riktig selv; den hang tross alt sammen med meg når jeg ruslet gjennom bygda og startet ting som sjelden endte spesielt bra.
Det var temmelig brutalt å få den indirekte, men største skylden for de døde hønene på Kirkevaag.
Visst var jeg hundens eier og hadde sånn sett ansvaret for den og for dens handlinger.
Båndtvang var ikke et alternativ i Odalen; hunder var familiemedlemmer ikke fanger under soning i en kjetting tilhusveggen.
Det var mange som feilet i Odalen, som ellers i landet.
Et par år tidligere hadde det gått opp for den uerfarne hønsebonden Kirkevaag at det måtte foretas utrensing av de eldste og minst produktive hønene i hønsehuset om en skulle holde eggproduksjonen oppe.
Han hadde ikke tid til å vente og sette opp statistikk over den enkelte hønes produksjonsevne, den hyggelige Kirkevaag.
Han hadde kjøp noen høner nå og noen høner da uten å føre noen form for merking og registrering.
Å kjenne igjen alderen på en høne ved å se på den er i beste fall kun mulig av erfarne eksperter; og kanskje de perverse med spesielle behov.
Utrensingen ble derfor gjort ved at alle hønene som ikke hadde lagt egg en morgen havnet med hodet på huggestabben.
Det ble flirt av denne løsningen i bygda.
I verste fall ble han sett på som ukyndig.
I mitt tilfelle var det annerledes; jeg hadde nærmest trent hunden min til å gå berserk i hønsehuset.
Er det snakk om forskjellsbehandling eller urettferdighet?
Nei, det er bare snakk om uforstand og tolkninger.
Om det er noe jeg er enig i så er det retten bygdefolket hadde til å trekke disse konklusjonene.
De hadde sin rett fordi de ikke var psykologer eller psykiatrikere.
Det de gjorde var å legge mine handlinger opp gjennom årene på en vektskål og alt som talte for min fordel på den andre skålen.
Drit i den ene hånden og ønsk deg noe i den andre. Se hvilken hånd som fyller seg opp først opp. Slik er livet!
Dette brukte min far å si når jeg drømte meg bort i fantasier om fremtiden eller syntes livet var fult av dritt.
Sånn var det bare. Livet er tøft i perioder.
Hvorfor vil jeg en gang minnes min gale hund Peik?
Jeg minnes den fordi jeg husker den som den var før hønsehuset og fordi jeg ikke er i nærheten av hva som skjedde i hodet dens den skjebnesvangre dagen.
Om jeg vil eller ikke så kan jeg ikke glemme terrieren Peik; ene og alene fordi den en gang var en god og kjærlig del av livet.
Jeg kan like lite si at jeg aksepterer det han gjorde ut fra sine dyriske instinkter; ene og alene fordi det ikke er forståelig eller akseptabelt som unnskyldning.
Den burde visst bedre selv om han bare var en hund; selv dyrene har gener som sier at nok er nok.
Dyr jakter for å få noe å spise, ikke for å slakte ned for fote uten mål og mening.
Det er ikke gitt at vi skal forstå alt som skjer rundt oss gjennom livet.
Selv tenkeren og forfatteren Fjodor Dostojevskij innså at en ikke kunne grave seg for dypt ned i funderinger rundt alt mulig.
Jeg har for lengst bestemt meg for ikke å forstå. Hvis jeg ønsker å forstå noe, begynner jeg straks å fordreie fakta, og jeg har bestemt meg for å bli stående ved fakta...
Fakta i denne saken var at livet gikk videre i Odalen selv om eggproduksjonen totalt sett lå nede for reduksjon en stund.
Jeg tasset igjen rundt i bygda uten hund en stund, men ikke uten å kreere frustrasjoner og grå hår på hodene til mine sambygdinger.
Det kom sol og regn, vår og vinter.
Kirekevaag flyttet vekk fra Odalen etter hvert og havnet opp i Oslo; han gikk fra eggprodusent til kioskeier i gatekrysset Oscarsgt og Bogstadveien.
På hjørnet, ved trikkeholdeplassen Hygea, solgte han pølser og aviser, sjokolade og Cola.
Han hadde lagt hønene bak seg, men ikke glemt.
Da jeg en ettermiddag dukket opp i kiosken hans fikk jeg ikke pølse som bestilt, men på en måte en klar og tydelig henvisning til en kiosk lenger oppe i Bogstadveien.
Han hadde ikke glemt og slett ikke tilgitt.
Han hadde full rett til det.
Å glemme er av de store svakhetene vi mennesker lider under som last.
Den som ikke husker fortiden er dømt til å gjenta den, sa en av de store menneskene verden har produsert.
Det var da pokker til hukommelse, sier jeg.
Jeg vil aldri glemme hunden Peik. Han var en gang en trofast venn.
Vi opplevde mye godt og vondt sammen i oppveksten.
Peik var ikke så veldig forskjellig fra de andre hundene vi hadde hatt på Aasen; Bonzo og Lazzie, Truls og Marco.
Like vel ville jeg aldri, etter det han gjorde, ha kunnet ta i ham en gang til, ikke en gang med en ildtang.
Enkelte ting kan aldri tilgis; enda så stort dette regnes for å være å være tilgivende.
Det hjelper ikke en gang at selveste Francis bacon oppfordrer til tilgivelse: den som ikke vil tilgi andre, ødelegger den broen han selv en gang må over.
Jeg har ikke evnen til å tilgi alt.
Jeg kan for så vidt tilgi det fakta at hønsedrapene skyldtes at det klikket for hunden min.
Kanskje var han gal i gjerningsøyeblikket, antagelig vis ikke.
Det jeg ikke kan tilgi er at den sviktet meg, og svik skal en ikke glemme og tilgi; ikke i mitt forskrudde hode.
Peik var bare en hund; jeg er tross alt bare et menneske.
Ha en ettertenksom helg, men ikke grav dere ned i håpløse funderinger.
Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet. Knut Hamsun.