Det er tøft å dra inn til det skumle huset dypt inne i skogen ved Halstjærnet sammen med venner for å se etter ånder som går igjen. Det er mot i brystet til en som gjør dette alene.
Disse ordene sa min onkel Alf til meg etter en spennende natt der jeg under en jakt på ånder hadde tatt meg gjennom skogen til Halstjærnet og uforvarende kommet over et ektepar som brukte det gamle huset som elskovsrede.
De var ektepar på hver sin kant.
De stønnende og pesende åndene jeg kom over i det fallferdige huset ute i skogen viste seg å være veldig så tilstedeværende på denne jorden, og i stedet for å rømme når de så lys fikk den ene av dem totalt panikk og gikk til angrep på meg med en staur.
Å ta igjen en 11-åring i terreng med orekratt når du selv løper barbent med snabelen ute viste seg vanskelig for ham og de rasende skrikene hans hadde ikke annet for seg en å påkalle seg skogvokterens oppmerksomhet.
Skogvokter Mentz Berg var jo uansett på vei til stedet fordi han hadde sett lys med åpne flammer i det gamle, tørre huset gjennom nattemørket der han gikk natterunden sin på tunet foran huset sitt og sniffet etter røyklukt mens han kikket etter flammer.
Skogbrann var skogvokterens store skrekk, og skammen over å bli overrasket med en annen manns kone var storbondens skrekk; han som løp gjennom krattet iført bare en staur.
Storbonden som hadde tatt seg inn til Hal for å drive utukt med et eksemplar av det svake kjønn var aktiv i bygdas menighet og gjorde som vi alle forventet av en streng misjonsmann; han brøt sine egne lover.
Dú skal ikke, men jeg gjør som jeg vil, som det tilsynelatende står i de helliges statutter.
Jeg vet ikke om det var mot som drev meg på åndejakt ved det beryktede spøkelseshuset ved Hal.
Skal jeg være ærlig med meg selv så tror jeg heller det var et av de tilfellene der nysgjerrighet for det ukjente var større en frykten for hva en kunne møte.
Mot er en persons evne til å våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser usikkerhet, angst, frykt, smerte eller følelsen av risiko.
At min onkel vekket dette ordet i hodet mitt ved å påpeke at jeg kanskje hadde akkurat det skulle nærmest vise seg å bli en katastrofe.
Jeg hadde jo hørt de gamle guttene i bygde, inklusive min far, fortelle om det motet som hersket blant motstandsmennene under krigen.
De var jo alle en del av motstandskampene på hver sine måter; en motstandskamp der bare noen få ble hedret for sin innsats og andre sin innsats tiet i hjel av den nye og de etterfølgende regjeringer.
Menneskelig mot snakket disse krigsveteranene så mye om at jeg allerede tidelig i barndommen var godt inneforstått med at mot ikke var noe verdt om en ikke også samtidig hadde en god porsjon tapperhet; evnen til å holde ut i vanskelige stasjoner.
For å oppnå tapperhet skjønte jeg at jeg først måtte utvikle motet jeg tilsynelatende var født med; eller manglende evne til å ta reell risiko på alvor som en også kan kalle det.
Jeg hadde en fobi som jeg slet med i barndommen; høydeskrekk, eller acrophobia som en psykolog vil kalle det for å vise en noe høyere intelligens enn den gjennomsnittelige mann i gata.
Acrophobia kan du liksom behandle med en resept på kostbare lykkepiller skrevet ut av en fagmann, mens høydekrekk har bare en kur innen folkemedisinen; å ta seg en stiv dram på toppen av fjellet for i det minste å være på stigende rus når du daler ned.
Sånn militært finnes det en annen kur; å møte problemene igjen og igjen til de er blitt ufarlige.
Ikke det at det hjelper den dagen du like vel mister taket og faller, for så vidt jeg har hørt så er det like vondt å treffe bunnen etter et fall om du var redd eller ikke før du falt.
Nok om det.
Jeg ville teste mitt eget mot ved å trosse høydeskrekken og prøve å fly.
Teoretisk sett, i følge humorforfatteren Douglas Adams, var hemmeligheten med å fly kun å kaste seg mot bakken, og bomme.
Med en far som var snekker var det ikke vanskelig å finne materialer hjemme til å bygge seg et par vinger.
Han hadde lekter i metervis og mors hvite laken utgjorde godt stoff til å kle vingene med.
Poenget med tilgang til nødvendige materialer var bare å ikke spørre først.
Når vingene var konstruert var det bare å klatre opp i toppen av epletreet nederst i hagen og la tyngdekraft, aerodynamikk og kunnskap om termiske luftstrømmer styre; ting jeg ikke kunne en døyt om, men som jeg stolte på at naturen tok seg av.
Så var det bare en oppgave igjen, å bomme på bakken.
Dessverre har jeg alltid vært temmelig treffsikker av meg, noe jeg også var denne gangen.
Med en munnfull gress hadde jeg fått i meg dagens kvote av grønt og neseblod skal være godt for utskiftingen av gammelt blod.
Pusten jeg mistet fikk jeg etter hvert tilbake og ting normaliserte seg; for som min mor alltid sa det: det er normalt at han kommer hjem med blåmerker og kutt.
Jeg summerte dagens bragd med at jeg hadde mot nok til å trosse akrofobien min; og at jeg ikke kunne fly.
Jeg kunne også konkludere med at det slett ikke var så farlig å falle ned fra et epletre.
Der i mot var det nærmest livsfarlig å gå løs på mors laken med saks og stiftemaskin, selv om jeg hadde vært full av hensyn og tatt ett laken som ikke var vasket.
I tillegg hadde jeg vært en god sønn og klippet av borden med den håndbroderte logoen og mors initialer fra lakenet så den delen ikke skulle bli ødelagt.
Det var på en slik dag jeg igjen skjønte forbryternes dilemma; det var lettere å planlegge forbrytelsene enn å slette sporene etter den.
Vel fortjent ble det høylydt refs på kjøkkenet og ordre om å gå til skogs å hente et bjørkeris etter mors klare spesifikasjoner; tykk, solid og godt bøyelig.
Her skulle det bli korpulent avstraffelse med godt verktøy.
Svolken ble avlevert med dirrende hender og jeg ble satt i husarrest på loftsboden til tiden var inne for selve avstraffelsen.
Min farfar satt på Fallskjermen på Grini under krigen med en dødsdom over seg, og jeg fikk under husarresten en slags forståelse for hvordan han måtte ha følt det mens han ventet på å bli stilt opp mot veggen og skutt av tyskerne.
I likhet med min farfars skjebne så ble det ikke noe av den lovede avstraffelsen, for freden kom først.
Mor lot meg sitte noen timer og mørnes før hun hentet meg tilbake til kjøkkenet og ga meg en lang tale om det å være redd for sine barn og frykte for at de skulle skade seg selv.
Selv var jeg veldig fornøyd med dagen, for mens jeg satt i arresten hadde jeg ikke veket på mine bestemmelser om at jeg skulle motta et hvert svolkeslag som en mann.
Jeg skulle pokker ikke hamre på døren og trygle om tilgivelse.
Der inne i loftsboden syntes jeg liksom at jeg følte at jeg hadde tapperhet; evnen til å holde ut i vanskelige stasjoner.
Trass mitt mot og min tapperhet som 11-åring skal jeg ikke benekte at det kom en tåre med mange venner når mor fortalte meg at lakenet jeg hadde klippet i filler var ett av to håndbroderte laken hennes mormor hadde laget som bryllupsgave til henne og far; et minnestykke hun var særskilt glad i.
Jeg var da såpas til mann at jeg kunne innrømme over for meg selv at jeg hadde driti på draget som det heter i Odalen; gjort meg bort.
Å fluge, fluger, flaug, jeg har fløgi som det heter i Odalen.
Kråka flaug forbi i mektige vingeslag, men jeg bare dasket i bakken uten stil.
I motsetning til meg var min mor godheten selv, og hun var tapper som få; hun hadde evnen til å holde ut i den vanskelige situasjonen det var å oppdra meg uten noen gang å unngå å gi meg kjærlighet når jeg fortjente det minst.
Takk for at du har gjort meg til den jeg er, og alt jeg ikke er.
Ha en tilgivende helg.
Jeg tror at jeg vil sette godhet høyest av alle menneskelige egenskaper. Jeg vil sette den høyere enn slikt som mot og tapperhet eller sjenerøsitet eller hva som helst.
Roald Dahl