Selv som barn opplever vi at livet består av forskjellige hierarkier der vi alle må gå alle trinnene for å klatre oppover og oppnå den ønskede status eller for å bli den alfahunnen eller hannen vi drømmer om; å lede flokken.
Far hadde bygd en Olabil til meg med rattkjelkeratt og hjulene fra en gammel gokart som jeg hadde funnet på søplefyllinga.
Han hadde til og med rigget til med en fjærbelastet tverrstokk som fungerte som bremser når den ble presset forover mot forhjulene på Olabilen..
Min far, som alle andre fedre i barns øyne, kunne alt.
Av en gammel rest fra en madrass av skumplast og en huntonitplate hadde finsnekkeren laget et bilsete til Olabilen som han hadde trukket med brun skai.
Bak setet var det en liten lasteplan og fra rattstammen og fremover hadde han montert opp et panser av tre med vindu som var hengslet slik at det kunne vippes ned mot panseret om en følte behov for det.
Dette var en Olabil med stor – O -.
Når vi guttene i nabolaget skulle leke med Olabilen så slo hierarkiet inn for fult.
Harald, sønnen fra storgården, var eldste gutt i grenda, men han likte jeg ikke så han fikk bare lov å stå og se på.
Jeg bestemte uten tvil hvem som skulle få være med i leken og ble støttet av Eugen som var nest eldst i grenda.
Eugen var mer å regne som min private boddyguard, men etter Eugen-prinsippet; et prinsipp som var slik at den han hadde påtatt seg ansvaret for å passe på selv måtte gå først i striden. Eugen kom først inn i ringen når ting gikk mot tap for min del.
Et feigt prinsipp, men det fungerte godt for å få viljen sin gjennom.
Harald var den utfrosne og fikk stå rolig å se på at vi andre lekte.
Eugen var da den eldste gutten i gata og hadde førsterett til å sitte foran å styre mens Haralds lillebror Hans fikk sitte på lasteplanet.
Min plass i hierarkiet var å løpe bak og dytte.
Jeg løp så mye etter denne bilen at de andre guttene bare kalte meg for ekshosten.
Når naboguttene ikke var tilgjengelige for lek fordi de kastet bort de fine barndoms solskinnsdager med å gå på skolen hadde jeg Olabilen for meg selv.
Da trakk jeg den opp den siste bakken fra huset på Aasen til toppen av hellingen; oppe ved Syningom.
Med bankende hjerte og iver i blodet, noe som gjorde det umulig å stå stille med føttene, var det bare å slenge seg ned i settet og sette ut for de bratte bakkene ned til riksveien noen hundre meter lenger nede.
Vi hadde stående forbud om å kjøre helt ned til riksveien som førte inn til bygdesentrum.
Der var det farlig mye trafikk av en og annen bil, mange hestekjerrer og en del syklister.
Riksveien mellom Nord og Sør Odal var en viktig del av bygda.
Der sto melkerampene som fungerte som vareleveringsposter og sosiale samlingspunkter, og det ble fra tid til annen snakket om at veien en dag i fremtiden skulle dekkes med oljegrus; og kanskje asfalt, slik det var i Sør Odal der ferdselsåren startet.
Ved lek måtte vi for å lystre våre foreldre alltid avslutte reise med Olabil og rattkjelke på plassen ved Rasen, der veien delte seg i to; i en sti ned til Storsjøen og en smal vei som var koblet til riksveien.
Rett ved veikrysset bodde en temperamentsfull mann som vi bare kalte Rasende-Rasen.
Han likte ikke barn, men var veldig glad i kvinnfolk.
En slik ensom Olabilreise var to til tre minutter med huiende glede med risting, skramling og tårefylte øyne etter den hurtige reisen.
Så kom en time slit for å trekke bilen opp alle de bratte bakkene igjen.
Det tok stort sett en time å gå tilbake til huset på Aasen fra riksveien, med eller uten Olabil på slep.
På veien oppover var det utallige ting en måtte stanse opp ved og granske.
En maur kunne krysse veien med et stort blad eller en larve på ryggen, og denne måtte følges nøye.
Maur irriterte meg grenseløst.
De var små, som meg, men ubeskrivelig sterke.
Samme hva jeg gjorde så ville jeg aldri bli så sterk som en maur.
En fikk nøye seg med å bli arbeidsom som en maur.
Ved fjøset på Berg måtte jeg alltid ta en avstikker inn i grisehuset for å henge på gjerdet å se på svina.
Ved dammen i svingen ved smia måtte en enten sjekke om det var frosk i dammen, eller om isen var blitt tykk om vinteren.
Så var det selve smia.
Ingen ting i verden kunne få meg bort fra å ta en dagelig avstikker ned til den gamle smia for å se om spøkelsene der inne hadde flyttet på noe siden sist jeg var der nede.
Og så var det alle disse overraskelsene som gjorde at det tok ekstra tid å komme seg hjem fra lek, eller senere fra skolen.
Brått kunne en få øye på et ekorn som bare måtte overvåkes en stund, eller en kunne komme over en huggorm som en måtte følge etter for å se hvor bolet var.
Sånne ting var kjekt å vite om en skulle få brukt for en huggorm en gang; om ikke annet så til å skremme læreren med eller for å plassere ut inne blant ølkassene på Samvirkelaget når det brygget opp til fest i bygda.
Grøften på høyre side av veien måtte jeg alltid fingranske mens turen gikk hjemover.
Det var ikke grenser for hva en kunne finne der som en måtte ta med seg hjem.
Etter som Syningom var et hvilehjem for utbrente alkoholikere fra Oslo så fant en fra tid til annen en tomflaske i grøfta som måtte tas med hjem.
Var dette en spritflaske så ble den vasket og kokt av mor for senere å benyttes til lagring av saft.
Var det pilsflasker så vasket og pantet mor dem og kjøpte karameller til oss ungene for pengene; litt ekstra lørdagsgodt når den dagen kom.
Så kom etter hvert slutten på dagen da skolen var slutt, de andre kom hjem og hierarkiet fungerte som normalt igjen.
Så lenge denne Olabilen fungerte avsluttet jeg alltid dagen som ekshost.
Når det endelig var min tur til å sitte foran å styre så var Olabilen utslitt og klar for kondemnering.
Hierarki, eller rangordning som vi ser her til lands, er egentlig et gresk ord som betyr høyere presteskap.
Det var ikke mye kirkelig over det som skjedde i den rangstyrte gutteflokken utenfor huset på Aasen, for jeg var på det stedet i utviklingen at jeg akkurat hadde lært og banne; noe jeg gjorde flittig for å holde treningen ved like og for å provosere de andre ungene slik at jeg kunne innhente nye, ukjente ord fra dem; ord som var omgitt av den spenningen alt som er forbudt omgir seg med.
Det var makthierarki som fungerte i Odalen den gangen; den sterkes rett.
Personlig så levde jeg etter James Agate sine ord, eller trassens ord som far kalte det: jeg vet ikke særlig mye, men det jeg vet, vet jeg bedre enn noen.
Litt av dette sitter nok kanskje i meg enda, for den saks skyld.
Hierarkiet fungerer i en barneflokk også, om vi vil det eller ikke.
Som Aristoteles sa så gjør ikke naturen noen sprang, og sunnheten i det å ha en slik rangordning gjorde oss sterke, solide og klare til å møte livet; blant annet i forsvaret der hver våpengren er delt inn i 14 rangtrinn som en må ta steg for steg om en ville opp og frem i verden.
Rangordninger er både nødvendig og nyttig i et moderne samfunn.
Der hvor det svikter er det stort sett de som besitter de høyere trinnene som ikke tåler å få makt over andre.
Jeg vil derfor bruke denne fredagen til å legge ut en advarsel om missbruk av makt, slik en ser det i Libya, hos ordføreren i Hønefoss og andre steder rundt om i verden hvor hierarkiets øverste elite har missbrukt sin makt til egen vinning og fortjeneste på urimelig beskostning for dem under seg.
For alle karrierefolk og alle som bygger sin familie etter rangordning vil jeg bare si som Arnljot Eggen: politikøllene kan også forandre seg til bumeranger.
Ha en god helg høyt på ranglisten.
Mistro alle dem som føler en sterk trang til å straffe.
Johann Wolfgang von Goethe
Historier som gleder den som våger å leser om Tor-Ole sin kreative barndom, så samles gamle "Ord for Fredag" her - For de som ønsker å følge siden som oppdateres hver fredag, bruk denne adressen: https://ordforfredag.blogspot.com/
fredag 10. juni 2011
lørdag 4. juni 2011
Ord for fredag på en lørdag - 04.juni 2011
Det er nå bevist at den største helserisiko du kan utsette deg for i dag er å lese aviser.
Forleden kom jeg over en liste i en av dagsavisene over synlige tegn på at du har sykdommer du ikke visste at du hadde.
Om midjen din er bredere enn hoftene har du kun en fremtid; en kort en med diabetes type 2 og hjerte- og karsykdommer i fleng.
Har du i tillegg korte ben så ligger du veldig dårlig an om en skal tro et forskerteam fra Bristol .
Menn med korte ben har større risiko for å få hjerteproblemer og diabetes enn de langbente.
Rynker er også livstruende; i hvert fall om de sitter på øreflippene dine.
Noen studier har nemmelig vist at mennesker som har en lang linje eller rynke på den ene eller begge øreflippene, har høyere risiko for hjerte- og karsykdommer.
Om du så en dag kommer hjem en og forventer at det skal lukte deilig middag i huset, men at det ikke gjør det, ja da bør du bli redd; livredd.
Det kan bare bety en av fire ting:
du har tett nese,
kona har reist fra deg,
kona de er sur på deg og nekter å fore en drittsekk som deg.
Eller du har fått Alzheimer og Parkinsons.
Problemer med å gjenkjenne vanlige lukter som sitron, banan eller løk hos godt voksne kan være det første tegnet på Alzheimer, mener amerikanske forskere.
Den eneste redningen er å bælme i seg kaffe, for andre forskere mener å ha funnet bevis på at tre til fem kopper kaffe pr dag mer enn halverer risikoen for Alzheimer.
Drikker du mye kaffe så bør du sånn sett bare sitte igjen med en dose diabetes, noe hakkende hjerte og et snev Parkinsons sykdom.
Samme hva du gjør så må du passe deg for inntaket av fruktjuice. Dette kan nemlig føre til urinsyregikt og i verste fall høyere blodtrykk. Tideligere var det i det minste sundt å spise frukt, men nå advarer blant annet Tine om at du heller bør drikke søt juice enn å begi deg ut på faren ved å spise originalvarene. Deres juice gir mer C-vitaminer enn det selve appelsinen gir.
Snakk om effektiv uttrekning av stoffer fra en frukt.
En appelsin har bare 75 mg vitamin, sier Tine, men når den er presset ut i deres juice gir tilsvarende saftmengde hele 100 mg vitamin.
Nå nytter det ikke lenger å nøye seg med å lese horoskopet i morgenavisen til frokost for å vite hva dagen har å bringe. Nå må du foreta en full granskning av kroppen på badet ; fra å sjekke speilbildet, kontrollere egen avføring og se om hud og øyeeple har blitt gulere i løpet av natten.
Så må du sette opp et kart over føflekker som du hver morgen sjekker opp mot endringer mellom kart og terreng.
En må jo være sikker på at en er frisk før en går på jobben om morgenen.
Ikke det at jeg er hypokonder for jeg støtter Arne Hestenes sine ord:
de trenger nødvendigvis ikke tro at du er syk, selv om du er sengeliggende når du våkner om morgenen.
Du vil denne uken ha en stor sjanse til å spire, gro og vokse til noe stort, sto det i horoskopet mitt denne uken.
En kan jo ikke leve etter noe slikt til dom i horoskopet, for blir jeg større nå så sprekker mageskinnet mitt med et bulder.
Denne fredagens spørsmål må bli: hva skal en tro?
Når jeg fikk mitt første infarkt trodde jeg at egg var skadelig og farlig for helsen, for det leste jeg i folderen jeg fikk utdelt på sykehuset.
I dag vet jeg at det er sundt å spise egg; tror jeg. Det står i hvert fall det i de nye folderne fra helsemyndighetene; under teksten egg er friskemeldt.
Den gangen på sykehuset ble en rådet til å kutte ned på kjøtt og øke forbruket av poteter og grønnsaker.
Spis brød med korn, bytt ut kjøttmiddagen med pastaretter, fikk jeg lære under gjennomgangen med en spesialiste før jeg ble sluppet ut av sykehuset.
Nå er poteter og andre karbohydratkilder rene giften; om en skal tro helseguruer som Kari Jaquesson.
I dag har jeg satt opp mang en diettplan for de kommende ukene av mitt liv.
I dag lever jeg på en erfaringsbasert diett.
Det jeg så langt har erfart er at den ikke virker.
Det er like vel noe jeg tror fult og helt på og det er at selv om jeg spiser det jeg spiser så vil jeg en dag i fremtiden bli tynn igjen, om ikke annet så etter min død.
Når det gjelder hva en skal tro på så er det ikke så dumt å rette seg etter et sitert råd fra den engelske novelisten Dinah Mullock Craik: tro bare halvparten av det du ser og ikke noe av det du hører.
Jeg vet i hvert fall hva jeg tror mest på; rådet fra Jostein Gaarder: jeg har liten tro på at vi bør vente med å leve.
Jeg ønsker dere alle en god langhelg; får en tro.
Tor Ole
Forleden kom jeg over en liste i en av dagsavisene over synlige tegn på at du har sykdommer du ikke visste at du hadde.
Om midjen din er bredere enn hoftene har du kun en fremtid; en kort en med diabetes type 2 og hjerte- og karsykdommer i fleng.
Har du i tillegg korte ben så ligger du veldig dårlig an om en skal tro et forskerteam fra Bristol .
Menn med korte ben har større risiko for å få hjerteproblemer og diabetes enn de langbente.
Rynker er også livstruende; i hvert fall om de sitter på øreflippene dine.
Noen studier har nemmelig vist at mennesker som har en lang linje eller rynke på den ene eller begge øreflippene, har høyere risiko for hjerte- og karsykdommer.
Om du så en dag kommer hjem en og forventer at det skal lukte deilig middag i huset, men at det ikke gjør det, ja da bør du bli redd; livredd.
Det kan bare bety en av fire ting:
du har tett nese,
kona har reist fra deg,
kona de er sur på deg og nekter å fore en drittsekk som deg.
Eller du har fått Alzheimer og Parkinsons.
Problemer med å gjenkjenne vanlige lukter som sitron, banan eller løk hos godt voksne kan være det første tegnet på Alzheimer, mener amerikanske forskere.
Den eneste redningen er å bælme i seg kaffe, for andre forskere mener å ha funnet bevis på at tre til fem kopper kaffe pr dag mer enn halverer risikoen for Alzheimer.
Drikker du mye kaffe så bør du sånn sett bare sitte igjen med en dose diabetes, noe hakkende hjerte og et snev Parkinsons sykdom.
Samme hva du gjør så må du passe deg for inntaket av fruktjuice. Dette kan nemlig føre til urinsyregikt og i verste fall høyere blodtrykk. Tideligere var det i det minste sundt å spise frukt, men nå advarer blant annet Tine om at du heller bør drikke søt juice enn å begi deg ut på faren ved å spise originalvarene. Deres juice gir mer C-vitaminer enn det selve appelsinen gir.
Snakk om effektiv uttrekning av stoffer fra en frukt.
En appelsin har bare 75 mg vitamin, sier Tine, men når den er presset ut i deres juice gir tilsvarende saftmengde hele 100 mg vitamin.
Nå nytter det ikke lenger å nøye seg med å lese horoskopet i morgenavisen til frokost for å vite hva dagen har å bringe. Nå må du foreta en full granskning av kroppen på badet ; fra å sjekke speilbildet, kontrollere egen avføring og se om hud og øyeeple har blitt gulere i løpet av natten.
Så må du sette opp et kart over føflekker som du hver morgen sjekker opp mot endringer mellom kart og terreng.
En må jo være sikker på at en er frisk før en går på jobben om morgenen.
Ikke det at jeg er hypokonder for jeg støtter Arne Hestenes sine ord:
de trenger nødvendigvis ikke tro at du er syk, selv om du er sengeliggende når du våkner om morgenen.
Du vil denne uken ha en stor sjanse til å spire, gro og vokse til noe stort, sto det i horoskopet mitt denne uken.
En kan jo ikke leve etter noe slikt til dom i horoskopet, for blir jeg større nå så sprekker mageskinnet mitt med et bulder.
Denne fredagens spørsmål må bli: hva skal en tro?
Når jeg fikk mitt første infarkt trodde jeg at egg var skadelig og farlig for helsen, for det leste jeg i folderen jeg fikk utdelt på sykehuset.
I dag vet jeg at det er sundt å spise egg; tror jeg. Det står i hvert fall det i de nye folderne fra helsemyndighetene; under teksten egg er friskemeldt.
Den gangen på sykehuset ble en rådet til å kutte ned på kjøtt og øke forbruket av poteter og grønnsaker.
Spis brød med korn, bytt ut kjøttmiddagen med pastaretter, fikk jeg lære under gjennomgangen med en spesialiste før jeg ble sluppet ut av sykehuset.
Nå er poteter og andre karbohydratkilder rene giften; om en skal tro helseguruer som Kari Jaquesson.
I dag har jeg satt opp mang en diettplan for de kommende ukene av mitt liv.
I dag lever jeg på en erfaringsbasert diett.
Det jeg så langt har erfart er at den ikke virker.
Det er like vel noe jeg tror fult og helt på og det er at selv om jeg spiser det jeg spiser så vil jeg en dag i fremtiden bli tynn igjen, om ikke annet så etter min død.
Når det gjelder hva en skal tro på så er det ikke så dumt å rette seg etter et sitert råd fra den engelske novelisten Dinah Mullock Craik: tro bare halvparten av det du ser og ikke noe av det du hører.
Jeg vet i hvert fall hva jeg tror mest på; rådet fra Jostein Gaarder: jeg har liten tro på at vi bør vente med å leve.
Jeg ønsker dere alle en god langhelg; får en tro.
Tor Ole
fredag 27. mai 2011
Ord for fredag - 27.mai 2011
Sjalusi.
På ABCNyheter kunne en den 18. mai lese at Norsk Hydro advarer mot å være alene med det motsatte kjønn når disse er arbeidskollegaer.
I selskapets interne reiseråd frarådes ansatte til å oppholde seg i samme hotellrom, treningssenter og svømmebasseng alene med personer av motsatte kjønn.
Det er da jeg begynner å lure på om disse rådene er satt fordi enkelte ikke skjønner forskjellen mellom mennesker og kaniner; parring er ikke påbudt fordi situasjonen byr seg.
Det må være spesielle forhold mellom kollegaer i Hydro etter som det anses som meget sannsynlig at to ansatte i samme rom resulterer i to jukk og et unnskyld.
En annen mulighet er at det ikke er de ansatte som er problemet, men sjalu ektefeller som tror at deres livspartner havner i kinkige situasjoner så fort denne ikke er under overvåkning.
Det sier vel mer om hvordan den som er sjalu ville oppføre seg i en slik situasjon.
Sjalusi er en bortkastet bruk av energi og ingen har vel forklart resultatet av dette bedre enn Alexander Dummas den eldre: sjalusi er kunsten å såre seg selv mer enn man sårer andre.
Mine foreldre lærte meg at sjalusi er all den moro man tror at andre har hatt og at Agnes Fink slett ikke har rett når hun påstår at sjalusi i et forhold er like viktig som paprika er det i gulasj.
Paprika gjør godt for gulasjen, men sjalusien dreper kjærligheten i et forhold; så den saken er grei.
Som guttunge inne i de første famlende skritt innen forhold mellom gutt og jente hadde jeg nok min del av sjalusierfaringer jeg også.
Frykten for å miste var en ting, men frykten for å måtte dele var større.
Det var først når jeg skjønte poenget med å stole på at den andre parten i forholdet hadde de samme tanker om hva en kan og ikke kan gjøre når en er involvert med en annen at jeg fikk bukt med dette.
Det er ikke fritt for at disse tankene rundt sjalusi leder tankene tilbake til min oppvekst i Austvatn og en mann som gikk under navnet Buske-lusk.
Han var døpt Odd og gift med en livlig, blond kvinne som bare gikk under navnet Dolly.
Hun var på mange måter lik den amerikanske countrystjernen og en stor fan av henne.
Ingen hadde vel spilt countrydronningens debutplate Hello I'm Dolly mer enn henne siden den kom ut en gang i 1967.
Dolly var en livlig kvinne med mange venner og en stor sosial omgangskrets som hun pleide vel.
Var hun på besøk et sted kan du ta deg faen på at Odd lusket i buskene utenfor huset de oppholdt seg i for å overvåke hva som skjedde.
Hans faste frase var at gjør hun noe jeg ikke liker så drar jeg tvert.
I de 16 årene jeg bodde i bygda og årene etter når jeg besøkte mine foreldre bodde han fortsatt sammen med Dolly og hadde vel ikke funnet noe å sette fingeren på. Men å luske i buskene drev han fortsatt med.
Slike folk ber om at mannfolk som meg bare må markere litt over for dem.
Etter en større militærøvelse oppe på Ramsund brant jeg inne med noen snublebluss som jeg bare måtte få benyttet til noe minneverdig.
Ved besøk hjemme støtte jeg bort i Buske-lusk nede på landhandleriet en lørdag og bak ham i køen ved kassen i butikken falt alle planer inn i hodet mitt som kroner i et kronespill.
Planen var enkel.
Min mor ba Dolly på besøk og jeg rigget snubleblussene rundt i hagen hvor den nå 62 år gamle mannen ville gjemme seg mellom rips og solbærbusker så han kunne få innsikt gjennom det store vinduet i kjellerstuen med peis.
Så var det bare å sette seg og vente mens kvinnene i peisestua lot stemningen stige.
Etter god, gammel tradisjon dukket etter hvert Buske-lusk opp.
Han krabbet seg frem til en god utkikkspost og rigget seg til med kikkerten, uvitende om de tynne snorene som gikk gjennom bærbuskene rett over ham.
Så var det bare å tenne forsvarets kinaputt nummer en; et knallskudd, å slenge det bak ham.
Det ble liv i hagen denne kvelden.
Knallskuddet gikk av da han reiste seg og trakk løs splinten i den andre enden av snoren, og Buske-lusk prøvde å ta seg gjennom bærbusken i den panikken han på sekunder hadde opparbeidet seg.
Fire snublebluss fyrte av med høye smell og kraftige lysblink.
Kun en gang har jeg sett en sivilist med større fart; den gangen jeg festet et snublebluss til sykkelen til pikettsjef Sanden på Ryen.
Han tråkket sakte fremover til snoren på den militære innretningen var stram nok til å løse ut tennsatsen.
Fra det smalt til han og sykkelen forsvant ned skråningen ved vakta på Ryen gikk det bare brøkdeler av sekunder; en spurtetappe av de sjeldne.
Det er selvsagt ikke riktig å sammenligne farten på disse to, for pikettsjefen trampet på pedaler og Buske-lusk trampet på potetris når han forsvant ut i kveldsmørket.
Fra nabohuset hørte jeg fru Borgny rope til sin mann Vidar med spørsmål om hva bråket og lyset var. Vidar var en rolig og analytisk mann som bare svarte: det er bare Tor Ole som er hjemme på besøk.
Mens Buske-lusk løp sank nok min aktelse i bygda enda noen hakk under minusstreken.
En av grunnene til dette var nok en av de andre naboene våre som var kjent for å legge seg tidelig. Han var blitt vekket og sto på trappa utenfor huset sitt i sin stripete pyjamas med en våt flekk i skrittet og ropte halvt våken: hvorfor skjøt du den katta din jævel!
Det var når jeg kom inn i peisestua til mor at jeg skjønte poenget med å varsle de nære omgivelsene om militære øvelser.
Mor satt i godstolen ved den tente peisen iført sin fineste, hvite bluse og med en enorm rose av kaffe som hadde vært i en kopp på vei til munnen når det smalt ute i hagen.
Av en ikke helt uforståelig grunn hadde kaffen jumpet ut av kaffekoppen og klamret seg til min mor i en varm omfavnelse.
Overraskelser bør aldri komme uventet.
Helge Krog
Handlingen min den gangen var totalt bortkastet; selvfølgelig.
Selv om Buske-lusk fikk seg en løpetur så løp han sannsynlig vis ikke fra sjalusien sin, og som Dolly sa det så var dette med å luske i buskene eneste måten å få ham vekk fra TV-titting og øldrikking.
Jeg vil like vel benytte denne fredagen til å råde folk til å la sjalusien ligge igjen i et lukket skap når de går inn i et forhold. Dette gjør jeg med en liten advarsel fra François de La Rochefoucauld: sjalusien fødes samtidig med kjærligheten, men dør ikke alltid sammen med den.
Ha en tillitsfull helg.
Tillit skapes ved at den tas i bruk.
Bertolt Brecht
På ABCNyheter kunne en den 18. mai lese at Norsk Hydro advarer mot å være alene med det motsatte kjønn når disse er arbeidskollegaer.
I selskapets interne reiseråd frarådes ansatte til å oppholde seg i samme hotellrom, treningssenter og svømmebasseng alene med personer av motsatte kjønn.
Det er da jeg begynner å lure på om disse rådene er satt fordi enkelte ikke skjønner forskjellen mellom mennesker og kaniner; parring er ikke påbudt fordi situasjonen byr seg.
Det må være spesielle forhold mellom kollegaer i Hydro etter som det anses som meget sannsynlig at to ansatte i samme rom resulterer i to jukk og et unnskyld.
En annen mulighet er at det ikke er de ansatte som er problemet, men sjalu ektefeller som tror at deres livspartner havner i kinkige situasjoner så fort denne ikke er under overvåkning.
Det sier vel mer om hvordan den som er sjalu ville oppføre seg i en slik situasjon.
Sjalusi er en bortkastet bruk av energi og ingen har vel forklart resultatet av dette bedre enn Alexander Dummas den eldre: sjalusi er kunsten å såre seg selv mer enn man sårer andre.
Mine foreldre lærte meg at sjalusi er all den moro man tror at andre har hatt og at Agnes Fink slett ikke har rett når hun påstår at sjalusi i et forhold er like viktig som paprika er det i gulasj.
Paprika gjør godt for gulasjen, men sjalusien dreper kjærligheten i et forhold; så den saken er grei.
Som guttunge inne i de første famlende skritt innen forhold mellom gutt og jente hadde jeg nok min del av sjalusierfaringer jeg også.
Frykten for å miste var en ting, men frykten for å måtte dele var større.
Det var først når jeg skjønte poenget med å stole på at den andre parten i forholdet hadde de samme tanker om hva en kan og ikke kan gjøre når en er involvert med en annen at jeg fikk bukt med dette.
Det er ikke fritt for at disse tankene rundt sjalusi leder tankene tilbake til min oppvekst i Austvatn og en mann som gikk under navnet Buske-lusk.
Han var døpt Odd og gift med en livlig, blond kvinne som bare gikk under navnet Dolly.
Hun var på mange måter lik den amerikanske countrystjernen og en stor fan av henne.
Ingen hadde vel spilt countrydronningens debutplate Hello I'm Dolly mer enn henne siden den kom ut en gang i 1967.
Dolly var en livlig kvinne med mange venner og en stor sosial omgangskrets som hun pleide vel.
Var hun på besøk et sted kan du ta deg faen på at Odd lusket i buskene utenfor huset de oppholdt seg i for å overvåke hva som skjedde.
Hans faste frase var at gjør hun noe jeg ikke liker så drar jeg tvert.
I de 16 årene jeg bodde i bygda og årene etter når jeg besøkte mine foreldre bodde han fortsatt sammen med Dolly og hadde vel ikke funnet noe å sette fingeren på. Men å luske i buskene drev han fortsatt med.
Slike folk ber om at mannfolk som meg bare må markere litt over for dem.
Etter en større militærøvelse oppe på Ramsund brant jeg inne med noen snublebluss som jeg bare måtte få benyttet til noe minneverdig.
Ved besøk hjemme støtte jeg bort i Buske-lusk nede på landhandleriet en lørdag og bak ham i køen ved kassen i butikken falt alle planer inn i hodet mitt som kroner i et kronespill.
Planen var enkel.
Min mor ba Dolly på besøk og jeg rigget snubleblussene rundt i hagen hvor den nå 62 år gamle mannen ville gjemme seg mellom rips og solbærbusker så han kunne få innsikt gjennom det store vinduet i kjellerstuen med peis.
Så var det bare å sette seg og vente mens kvinnene i peisestua lot stemningen stige.
Etter god, gammel tradisjon dukket etter hvert Buske-lusk opp.
Han krabbet seg frem til en god utkikkspost og rigget seg til med kikkerten, uvitende om de tynne snorene som gikk gjennom bærbuskene rett over ham.
Så var det bare å tenne forsvarets kinaputt nummer en; et knallskudd, å slenge det bak ham.
Det ble liv i hagen denne kvelden.
Knallskuddet gikk av da han reiste seg og trakk løs splinten i den andre enden av snoren, og Buske-lusk prøvde å ta seg gjennom bærbusken i den panikken han på sekunder hadde opparbeidet seg.
Fire snublebluss fyrte av med høye smell og kraftige lysblink.
Kun en gang har jeg sett en sivilist med større fart; den gangen jeg festet et snublebluss til sykkelen til pikettsjef Sanden på Ryen.
Han tråkket sakte fremover til snoren på den militære innretningen var stram nok til å løse ut tennsatsen.
Fra det smalt til han og sykkelen forsvant ned skråningen ved vakta på Ryen gikk det bare brøkdeler av sekunder; en spurtetappe av de sjeldne.
Det er selvsagt ikke riktig å sammenligne farten på disse to, for pikettsjefen trampet på pedaler og Buske-lusk trampet på potetris når han forsvant ut i kveldsmørket.
Fra nabohuset hørte jeg fru Borgny rope til sin mann Vidar med spørsmål om hva bråket og lyset var. Vidar var en rolig og analytisk mann som bare svarte: det er bare Tor Ole som er hjemme på besøk.
Mens Buske-lusk løp sank nok min aktelse i bygda enda noen hakk under minusstreken.
En av grunnene til dette var nok en av de andre naboene våre som var kjent for å legge seg tidelig. Han var blitt vekket og sto på trappa utenfor huset sitt i sin stripete pyjamas med en våt flekk i skrittet og ropte halvt våken: hvorfor skjøt du den katta din jævel!
Det var når jeg kom inn i peisestua til mor at jeg skjønte poenget med å varsle de nære omgivelsene om militære øvelser.
Mor satt i godstolen ved den tente peisen iført sin fineste, hvite bluse og med en enorm rose av kaffe som hadde vært i en kopp på vei til munnen når det smalt ute i hagen.
Av en ikke helt uforståelig grunn hadde kaffen jumpet ut av kaffekoppen og klamret seg til min mor i en varm omfavnelse.
Overraskelser bør aldri komme uventet.
Helge Krog
Handlingen min den gangen var totalt bortkastet; selvfølgelig.
Selv om Buske-lusk fikk seg en løpetur så løp han sannsynlig vis ikke fra sjalusien sin, og som Dolly sa det så var dette med å luske i buskene eneste måten å få ham vekk fra TV-titting og øldrikking.
Jeg vil like vel benytte denne fredagen til å råde folk til å la sjalusien ligge igjen i et lukket skap når de går inn i et forhold. Dette gjør jeg med en liten advarsel fra François de La Rochefoucauld: sjalusien fødes samtidig med kjærligheten, men dør ikke alltid sammen med den.
Ha en tillitsfull helg.
Tillit skapes ved at den tas i bruk.
Bertolt Brecht
fredag 20. mai 2011
Ord for fredag - 20.mai 2011
Det er tøft å dra inn til det skumle huset dypt inne i skogen ved Halstjærnet sammen med venner for å se etter ånder som går igjen. Det er mot i brystet til en som gjør dette alene.
Disse ordene sa min onkel Alf til meg etter en spennende natt der jeg under en jakt på ånder hadde tatt meg gjennom skogen til Halstjærnet og uforvarende kommet over et ektepar som brukte det gamle huset som elskovsrede.
De var ektepar på hver sin kant.
De stønnende og pesende åndene jeg kom over i det fallferdige huset ute i skogen viste seg å være veldig så tilstedeværende på denne jorden, og i stedet for å rømme når de så lys fikk den ene av dem totalt panikk og gikk til angrep på meg med en staur.
Å ta igjen en 11-åring i terreng med orekratt når du selv løper barbent med snabelen ute viste seg vanskelig for ham og de rasende skrikene hans hadde ikke annet for seg en å påkalle seg skogvokterens oppmerksomhet.
Skogvokter Mentz Berg var jo uansett på vei til stedet fordi han hadde sett lys med åpne flammer i det gamle, tørre huset gjennom nattemørket der han gikk natterunden sin på tunet foran huset sitt og sniffet etter røyklukt mens han kikket etter flammer.
Skogbrann var skogvokterens store skrekk, og skammen over å bli overrasket med en annen manns kone var storbondens skrekk; han som løp gjennom krattet iført bare en staur.
Storbonden som hadde tatt seg inn til Hal for å drive utukt med et eksemplar av det svake kjønn var aktiv i bygdas menighet og gjorde som vi alle forventet av en streng misjonsmann; han brøt sine egne lover.
Dú skal ikke, men jeg gjør som jeg vil, som det tilsynelatende står i de helliges statutter.
Jeg vet ikke om det var mot som drev meg på åndejakt ved det beryktede spøkelseshuset ved Hal.
Skal jeg være ærlig med meg selv så tror jeg heller det var et av de tilfellene der nysgjerrighet for det ukjente var større en frykten for hva en kunne møte.
Mot er en persons evne til å våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser usikkerhet, angst, frykt, smerte eller følelsen av risiko.
At min onkel vekket dette ordet i hodet mitt ved å påpeke at jeg kanskje hadde akkurat det skulle nærmest vise seg å bli en katastrofe.
Jeg hadde jo hørt de gamle guttene i bygde, inklusive min far, fortelle om det motet som hersket blant motstandsmennene under krigen.
De var jo alle en del av motstandskampene på hver sine måter; en motstandskamp der bare noen få ble hedret for sin innsats og andre sin innsats tiet i hjel av den nye og de etterfølgende regjeringer.
Menneskelig mot snakket disse krigsveteranene så mye om at jeg allerede tidelig i barndommen var godt inneforstått med at mot ikke var noe verdt om en ikke også samtidig hadde en god porsjon tapperhet; evnen til å holde ut i vanskelige stasjoner.
For å oppnå tapperhet skjønte jeg at jeg først måtte utvikle motet jeg tilsynelatende var født med; eller manglende evne til å ta reell risiko på alvor som en også kan kalle det.
Jeg hadde en fobi som jeg slet med i barndommen; høydeskrekk, eller acrophobia som en psykolog vil kalle det for å vise en noe høyere intelligens enn den gjennomsnittelige mann i gata.
Acrophobia kan du liksom behandle med en resept på kostbare lykkepiller skrevet ut av en fagmann, mens høydekrekk har bare en kur innen folkemedisinen; å ta seg en stiv dram på toppen av fjellet for i det minste å være på stigende rus når du daler ned.
Sånn militært finnes det en annen kur; å møte problemene igjen og igjen til de er blitt ufarlige.
Ikke det at det hjelper den dagen du like vel mister taket og faller, for så vidt jeg har hørt så er det like vondt å treffe bunnen etter et fall om du var redd eller ikke før du falt.
Nok om det.
Jeg ville teste mitt eget mot ved å trosse høydeskrekken og prøve å fly.
Teoretisk sett, i følge humorforfatteren Douglas Adams, var hemmeligheten med å fly kun å kaste seg mot bakken, og bomme.
Med en far som var snekker var det ikke vanskelig å finne materialer hjemme til å bygge seg et par vinger.
Han hadde lekter i metervis og mors hvite laken utgjorde godt stoff til å kle vingene med.
Poenget med tilgang til nødvendige materialer var bare å ikke spørre først.
Når vingene var konstruert var det bare å klatre opp i toppen av epletreet nederst i hagen og la tyngdekraft, aerodynamikk og kunnskap om termiske luftstrømmer styre; ting jeg ikke kunne en døyt om, men som jeg stolte på at naturen tok seg av.
Så var det bare en oppgave igjen, å bomme på bakken.
Dessverre har jeg alltid vært temmelig treffsikker av meg, noe jeg også var denne gangen.
Med en munnfull gress hadde jeg fått i meg dagens kvote av grønt og neseblod skal være godt for utskiftingen av gammelt blod.
Pusten jeg mistet fikk jeg etter hvert tilbake og ting normaliserte seg; for som min mor alltid sa det: det er normalt at han kommer hjem med blåmerker og kutt.
Jeg summerte dagens bragd med at jeg hadde mot nok til å trosse akrofobien min; og at jeg ikke kunne fly.
Jeg kunne også konkludere med at det slett ikke var så farlig å falle ned fra et epletre.
Der i mot var det nærmest livsfarlig å gå løs på mors laken med saks og stiftemaskin, selv om jeg hadde vært full av hensyn og tatt ett laken som ikke var vasket.
I tillegg hadde jeg vært en god sønn og klippet av borden med den håndbroderte logoen og mors initialer fra lakenet så den delen ikke skulle bli ødelagt.
Det var på en slik dag jeg igjen skjønte forbryternes dilemma; det var lettere å planlegge forbrytelsene enn å slette sporene etter den.
Vel fortjent ble det høylydt refs på kjøkkenet og ordre om å gå til skogs å hente et bjørkeris etter mors klare spesifikasjoner; tykk, solid og godt bøyelig.
Her skulle det bli korpulent avstraffelse med godt verktøy.
Svolken ble avlevert med dirrende hender og jeg ble satt i husarrest på loftsboden til tiden var inne for selve avstraffelsen.
Min farfar satt på Fallskjermen på Grini under krigen med en dødsdom over seg, og jeg fikk under husarresten en slags forståelse for hvordan han måtte ha følt det mens han ventet på å bli stilt opp mot veggen og skutt av tyskerne.
I likhet med min farfars skjebne så ble det ikke noe av den lovede avstraffelsen, for freden kom først.
Mor lot meg sitte noen timer og mørnes før hun hentet meg tilbake til kjøkkenet og ga meg en lang tale om det å være redd for sine barn og frykte for at de skulle skade seg selv.
Selv var jeg veldig fornøyd med dagen, for mens jeg satt i arresten hadde jeg ikke veket på mine bestemmelser om at jeg skulle motta et hvert svolkeslag som en mann.
Jeg skulle pokker ikke hamre på døren og trygle om tilgivelse.
Der inne i loftsboden syntes jeg liksom at jeg følte at jeg hadde tapperhet; evnen til å holde ut i vanskelige stasjoner.
Trass mitt mot og min tapperhet som 11-åring skal jeg ikke benekte at det kom en tåre med mange venner når mor fortalte meg at lakenet jeg hadde klippet i filler var ett av to håndbroderte laken hennes mormor hadde laget som bryllupsgave til henne og far; et minnestykke hun var særskilt glad i.
Jeg var da såpas til mann at jeg kunne innrømme over for meg selv at jeg hadde driti på draget som det heter i Odalen; gjort meg bort.
Å fluge, fluger, flaug, jeg har fløgi som det heter i Odalen.
Kråka flaug forbi i mektige vingeslag, men jeg bare dasket i bakken uten stil.
I motsetning til meg var min mor godheten selv, og hun var tapper som få; hun hadde evnen til å holde ut i den vanskelige situasjonen det var å oppdra meg uten noen gang å unngå å gi meg kjærlighet når jeg fortjente det minst.
Takk for at du har gjort meg til den jeg er, og alt jeg ikke er.
Ha en tilgivende helg.
Jeg tror at jeg vil sette godhet høyest av alle menneskelige egenskaper. Jeg vil sette den høyere enn slikt som mot og tapperhet eller sjenerøsitet eller hva som helst.
Roald Dahl
Disse ordene sa min onkel Alf til meg etter en spennende natt der jeg under en jakt på ånder hadde tatt meg gjennom skogen til Halstjærnet og uforvarende kommet over et ektepar som brukte det gamle huset som elskovsrede.
De var ektepar på hver sin kant.
De stønnende og pesende åndene jeg kom over i det fallferdige huset ute i skogen viste seg å være veldig så tilstedeværende på denne jorden, og i stedet for å rømme når de så lys fikk den ene av dem totalt panikk og gikk til angrep på meg med en staur.
Å ta igjen en 11-åring i terreng med orekratt når du selv løper barbent med snabelen ute viste seg vanskelig for ham og de rasende skrikene hans hadde ikke annet for seg en å påkalle seg skogvokterens oppmerksomhet.
Skogvokter Mentz Berg var jo uansett på vei til stedet fordi han hadde sett lys med åpne flammer i det gamle, tørre huset gjennom nattemørket der han gikk natterunden sin på tunet foran huset sitt og sniffet etter røyklukt mens han kikket etter flammer.
Skogbrann var skogvokterens store skrekk, og skammen over å bli overrasket med en annen manns kone var storbondens skrekk; han som løp gjennom krattet iført bare en staur.
Storbonden som hadde tatt seg inn til Hal for å drive utukt med et eksemplar av det svake kjønn var aktiv i bygdas menighet og gjorde som vi alle forventet av en streng misjonsmann; han brøt sine egne lover.
Dú skal ikke, men jeg gjør som jeg vil, som det tilsynelatende står i de helliges statutter.
Jeg vet ikke om det var mot som drev meg på åndejakt ved det beryktede spøkelseshuset ved Hal.
Skal jeg være ærlig med meg selv så tror jeg heller det var et av de tilfellene der nysgjerrighet for det ukjente var større en frykten for hva en kunne møte.
Mot er en persons evne til å våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser usikkerhet, angst, frykt, smerte eller følelsen av risiko.
At min onkel vekket dette ordet i hodet mitt ved å påpeke at jeg kanskje hadde akkurat det skulle nærmest vise seg å bli en katastrofe.
Jeg hadde jo hørt de gamle guttene i bygde, inklusive min far, fortelle om det motet som hersket blant motstandsmennene under krigen.
De var jo alle en del av motstandskampene på hver sine måter; en motstandskamp der bare noen få ble hedret for sin innsats og andre sin innsats tiet i hjel av den nye og de etterfølgende regjeringer.
Menneskelig mot snakket disse krigsveteranene så mye om at jeg allerede tidelig i barndommen var godt inneforstått med at mot ikke var noe verdt om en ikke også samtidig hadde en god porsjon tapperhet; evnen til å holde ut i vanskelige stasjoner.
For å oppnå tapperhet skjønte jeg at jeg først måtte utvikle motet jeg tilsynelatende var født med; eller manglende evne til å ta reell risiko på alvor som en også kan kalle det.
Jeg hadde en fobi som jeg slet med i barndommen; høydeskrekk, eller acrophobia som en psykolog vil kalle det for å vise en noe høyere intelligens enn den gjennomsnittelige mann i gata.
Acrophobia kan du liksom behandle med en resept på kostbare lykkepiller skrevet ut av en fagmann, mens høydekrekk har bare en kur innen folkemedisinen; å ta seg en stiv dram på toppen av fjellet for i det minste å være på stigende rus når du daler ned.
Sånn militært finnes det en annen kur; å møte problemene igjen og igjen til de er blitt ufarlige.
Ikke det at det hjelper den dagen du like vel mister taket og faller, for så vidt jeg har hørt så er det like vondt å treffe bunnen etter et fall om du var redd eller ikke før du falt.
Nok om det.
Jeg ville teste mitt eget mot ved å trosse høydeskrekken og prøve å fly.
Teoretisk sett, i følge humorforfatteren Douglas Adams, var hemmeligheten med å fly kun å kaste seg mot bakken, og bomme.
Med en far som var snekker var det ikke vanskelig å finne materialer hjemme til å bygge seg et par vinger.
Han hadde lekter i metervis og mors hvite laken utgjorde godt stoff til å kle vingene med.
Poenget med tilgang til nødvendige materialer var bare å ikke spørre først.
Når vingene var konstruert var det bare å klatre opp i toppen av epletreet nederst i hagen og la tyngdekraft, aerodynamikk og kunnskap om termiske luftstrømmer styre; ting jeg ikke kunne en døyt om, men som jeg stolte på at naturen tok seg av.
Så var det bare en oppgave igjen, å bomme på bakken.
Dessverre har jeg alltid vært temmelig treffsikker av meg, noe jeg også var denne gangen.
Med en munnfull gress hadde jeg fått i meg dagens kvote av grønt og neseblod skal være godt for utskiftingen av gammelt blod.
Pusten jeg mistet fikk jeg etter hvert tilbake og ting normaliserte seg; for som min mor alltid sa det: det er normalt at han kommer hjem med blåmerker og kutt.
Jeg summerte dagens bragd med at jeg hadde mot nok til å trosse akrofobien min; og at jeg ikke kunne fly.
Jeg kunne også konkludere med at det slett ikke var så farlig å falle ned fra et epletre.
Der i mot var det nærmest livsfarlig å gå løs på mors laken med saks og stiftemaskin, selv om jeg hadde vært full av hensyn og tatt ett laken som ikke var vasket.
I tillegg hadde jeg vært en god sønn og klippet av borden med den håndbroderte logoen og mors initialer fra lakenet så den delen ikke skulle bli ødelagt.
Det var på en slik dag jeg igjen skjønte forbryternes dilemma; det var lettere å planlegge forbrytelsene enn å slette sporene etter den.
Vel fortjent ble det høylydt refs på kjøkkenet og ordre om å gå til skogs å hente et bjørkeris etter mors klare spesifikasjoner; tykk, solid og godt bøyelig.
Her skulle det bli korpulent avstraffelse med godt verktøy.
Svolken ble avlevert med dirrende hender og jeg ble satt i husarrest på loftsboden til tiden var inne for selve avstraffelsen.
Min farfar satt på Fallskjermen på Grini under krigen med en dødsdom over seg, og jeg fikk under husarresten en slags forståelse for hvordan han måtte ha følt det mens han ventet på å bli stilt opp mot veggen og skutt av tyskerne.
I likhet med min farfars skjebne så ble det ikke noe av den lovede avstraffelsen, for freden kom først.
Mor lot meg sitte noen timer og mørnes før hun hentet meg tilbake til kjøkkenet og ga meg en lang tale om det å være redd for sine barn og frykte for at de skulle skade seg selv.
Selv var jeg veldig fornøyd med dagen, for mens jeg satt i arresten hadde jeg ikke veket på mine bestemmelser om at jeg skulle motta et hvert svolkeslag som en mann.
Jeg skulle pokker ikke hamre på døren og trygle om tilgivelse.
Der inne i loftsboden syntes jeg liksom at jeg følte at jeg hadde tapperhet; evnen til å holde ut i vanskelige stasjoner.
Trass mitt mot og min tapperhet som 11-åring skal jeg ikke benekte at det kom en tåre med mange venner når mor fortalte meg at lakenet jeg hadde klippet i filler var ett av to håndbroderte laken hennes mormor hadde laget som bryllupsgave til henne og far; et minnestykke hun var særskilt glad i.
Jeg var da såpas til mann at jeg kunne innrømme over for meg selv at jeg hadde driti på draget som det heter i Odalen; gjort meg bort.
Å fluge, fluger, flaug, jeg har fløgi som det heter i Odalen.
Kråka flaug forbi i mektige vingeslag, men jeg bare dasket i bakken uten stil.
I motsetning til meg var min mor godheten selv, og hun var tapper som få; hun hadde evnen til å holde ut i den vanskelige situasjonen det var å oppdra meg uten noen gang å unngå å gi meg kjærlighet når jeg fortjente det minst.
Takk for at du har gjort meg til den jeg er, og alt jeg ikke er.
Ha en tilgivende helg.
Jeg tror at jeg vil sette godhet høyest av alle menneskelige egenskaper. Jeg vil sette den høyere enn slikt som mot og tapperhet eller sjenerøsitet eller hva som helst.
Roald Dahl
lørdag 1. januar 2011
Fredags ord eller ord for fredag, ordene fredag og ord er:
Fredag:
Fredag er ukas femte dag regnet fra mandag, slik det er anbefalt i den internasjonale standard, ISO 8601. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke.
Fredag er oppkalt etter Odins hustru, den norrøne gudinna Frigg, eller Frøya. I følge den romerske kalenderen er fredag Venus' dag (latin: dies Veneris).
Eldre tradisjoner forteller at fredag var en god dag. Noen forklarer det med at fredag i førkristen tid var den norrøne guden Frøys dag. Frøy var fruktbarhetens gud og til hans ære ble det holdt fester.
Ord:
Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.
Språket er et hjelpemiddel for å håndtere og forstå tilværelsen. Tilværelsen assosieres ofte med livet.
Liv er fenomenet som skiller bakterier, dyr og andre organismer fra døde organismer og fra anorganiske gjenstander som krystaller.
Det eksisterer ingen enkeltfaktor som definerer alt liv. De fleste definisjoner er en samling av flere kriterier. De vanligste kriteriene som inngår er:
metabolisme (Levende organismer forbruker noe og lager avfalsstoffer)
Evnen til formering
Evnen til å tilpasse seg til miljøbetingelsene (evolusjon).
Liv er knyttet til komplekse kjemiske strukturer og forutsetter en stoff- og energiflyt fra og til omgivelsene. I og med at vi bare kjenner til livsformer på jorden, og at man derfor ikke kan vite sikkert hva som kjennetegner liv generelt og hva som er særtrekk for jordisk liv, er det best å redegjøre for disse to fenomenene hver for seg.
Ordet «livet» i bestemt form brukes gjerne generelt eller symbolsk om den menneskelige tilværelsen og livsforløpet, særlig det som gjelder et enkelt individ, og ofte i motsetning til døden (Ord tolkning via wikipedia).
Her starter "reisen", som låner historiske tilbakeblikk i både barndom og nær fortid hos Tor Ole, dette settes sammen som betraktninger fra erfaringene i nåtiden.
Da gjenstår det å ønske alle lykke til på tankeferden, hilsen Jan-Erik.
Fredag er ukas femte dag regnet fra mandag, slik det er anbefalt i den internasjonale standard, ISO 8601. I mange land er det den siste dagen i en normal skole- og arbeidsuke.
Fredag er oppkalt etter Odins hustru, den norrøne gudinna Frigg, eller Frøya. I følge den romerske kalenderen er fredag Venus' dag (latin: dies Veneris).
Eldre tradisjoner forteller at fredag var en god dag. Noen forklarer det med at fredag i førkristen tid var den norrøne guden Frøys dag. Frøy var fruktbarhetens gud og til hans ære ble det holdt fester.
Ord:
Begrepet ord kan i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.
Språket er et hjelpemiddel for å håndtere og forstå tilværelsen. Tilværelsen assosieres ofte med livet.
Liv er fenomenet som skiller bakterier, dyr og andre organismer fra døde organismer og fra anorganiske gjenstander som krystaller.
Det eksisterer ingen enkeltfaktor som definerer alt liv. De fleste definisjoner er en samling av flere kriterier. De vanligste kriteriene som inngår er:
metabolisme (Levende organismer forbruker noe og lager avfalsstoffer)
Evnen til formering
Evnen til å tilpasse seg til miljøbetingelsene (evolusjon).
Liv er knyttet til komplekse kjemiske strukturer og forutsetter en stoff- og energiflyt fra og til omgivelsene. I og med at vi bare kjenner til livsformer på jorden, og at man derfor ikke kan vite sikkert hva som kjennetegner liv generelt og hva som er særtrekk for jordisk liv, er det best å redegjøre for disse to fenomenene hver for seg.
Ordet «livet» i bestemt form brukes gjerne generelt eller symbolsk om den menneskelige tilværelsen og livsforløpet, særlig det som gjelder et enkelt individ, og ofte i motsetning til døden (Ord tolkning via wikipedia).
Her starter "reisen", som låner historiske tilbakeblikk i både barndom og nær fortid hos Tor Ole, dette settes sammen som betraktninger fra erfaringene i nåtiden.
Da gjenstår det å ønske alle lykke til på tankeferden, hilsen Jan-Erik.
Abonner på:
Innlegg (Atom)