Ord for fredag foran en nattøvelse - 26.april 2012

Det er vel noe i overkant å påstå at jeg var mors beste barn.

Mine foreldre kjempet en målrettet kamp for å få meg til å bevege meg langs den smale stien som alle mener en må følge.

Til mitt lille forsvar så må jeg få si at jeg holdt meg på denne stien, men at veien fremover nok svingte fra grøftekant til grøftekant uten å bevege meg ut i terrenget på sidene av den gruslagte stien.

Jeg tok bussen ut av Odalen i 1974 med et rent rulleblad og har holdt det rent siden.


Den viktigste læren jeg hadde med meg fra barndomshjemmet var ikke kunnskapen om hva som var lovelig eller ikke, men hva som var galt og hva som var riktig.

Mine foreldres etiske leveregler har jeg alltid fulgt og trass at jeg er skilt to ganger har jeg for eksempel aldri vært involvert i utroskap.

Trass det faktum at mitt førerkort er inndratt for flere år inn i fremtiden har jeg aldri kjørt i fylla eller vært uvøren i kjøring.


Trass mine strenge, etiske leveregler har det ikke manglet på beskyldninger.

Det er her jeg er ved det jeg ønsker å si noe om denne fredagen; tolkninger og dom.


Den mest fremtredende menneskelige svakhet er å tolke det en ser og hører og trekke konklusjoner ut fra dette uten å sjekke ut hva en egentlig har opplevd.

Det er for mye av dette med å beslutte på en antagelse og dømme etter førsteinntrykket.


Vi har alle et forutinntatt bilde av hverandre og bedømmer en handling ut fra det vi tror vi vet om det vi ser og den som handler.

Jeg vet at vi bare er menneskelige og aksepterer det; på godt og vondt.

Det er derfor greit at en tror.

Det jeg ikke liker er når en dom felles på antagelser.


Ofte har vi en tendens til å tolke en handling ut fra hva vi selv er troende til og ikke ut fra hva den som utfører en handling har som etiske grenser.

Som tenåring tok jeg med meg en besøkende jente fra Oslo inn på høyløa fordi hun ønsket å hoppe i høyet.

Det burde jeg ikke gjort.


Hun hadde kun ett ønske, å prøve å hoppe i høyet; å oppleve det mest bonderomantiske som finnes.

Hun hadde med seg en illusjon fra filmer, sanger og bøker om det å fysisk hoppe i høyet og nyte det å suse gjennom luften i fritt fall for å lande mykt i tørt kufor.


Jeg hadde erfaring fra denne leken og tilgang til en løe full av tørt, kløende og mykt høy.

Faren til jenta, der i mot, hadde urene tanker i hodet og tolket et hvert hankjønn til å være like fiksert på sex som seg selv.

Et vi begge var barn og ikke hadde nådd opp til voksen fiksering slo ham ikke et sekund.

Men på en annen side gjør en far hva som helst for å beskytte sin datter; også hennes uskyld.


Resultatet ble en herlig omgang juling og om mulig et enda dårligere rykte i bygda enn jeg hadde fra før; blant de voksne. Blant de eldre guttene i bygda der i mot fikk jeg et ufortjent heltestatus av denne hendelsen.

Begge parter hadde feil og jeg hadde en flau smak i munnen som i min tilbakestående naivitet ikke en gang hadde hatt tanken om andre aktiviteter enn uskyldig hopping i høyet.


For jenta var dette oppfyllelsen av en lang drøm om en gang å få oppleve det å ha det gøy på landet.

For min del var dette muligheten til å gi en annen person en opplevelse hun lenge hadde drømt om.

Det faren hennes trodde hun var involvert i trengte hun slett ikke å reise til Odalen for å få oppleve.

Like vel ble jeg av denne handlingen en sexfiksert jentefut i alles øyne.


Jeg har aldri vært redd for å gjøre det jeg ønsker så lenge dette er bygget på den etikken jeg lærte hjemme.

Hva andre skaper seg av fantasier rundt er deres eget problem og ikke mitt.

Ønsker de å finne de sanne svarene må de i det minste ta seg bryet med å sjekke saken helt ut før de trekker de endelige slutningene.


Hvis de ikke kan skille mellom samvær og sex har de et enormt problem med sin egen etikk og egne holdninger.


På slutten av 70-tallet prøvde jeg meg som sydenturist sammen med en kollega.

Et ektepar i chartergjengen mistet tonen under innflygningen til Italia og ble så uvenner at de ikke lenger ønsket å dele rom.

Det ble spurt etter frivillige til å oppgi sine enkeltrom og overta deres dobbeltrom mot en liten kompensasjon.

Vi kollegaene fra forsvaret var vant med å ligge trangt i telt og takket ja til å gi fra oss enkeltrommene våre mot ekteparets dobbeltrom.

Litt ekstra lommepenger var ikke å forrakte og 300 kr hver som kompensasjon fra Tjaereborg var mer enn en helaften i Italia den gang når en sydenreise kostet under 2000 kroner. .


De eldre charterturistene adopterte det nye homoparet på hotellet og syntes det var en viss spenning i det å oppleve samfunnet outsidere.

Det var ikke så vanlig med synlige gutt-gutt-forhold den gangen.

Det var ingen homoparader på Carl Johan på 70-tallet.

En sjømann fra samme reisegruppe ville ikke en gang spise i samme restaurant som oss homsekamerater.

Det rare er at alle var i samme sal da guiden rettet forslaget til forsamlingen om rombytte til oss reisende, og mannen som ikke lenger kunne dele rom med sin kone var akkurat denne sjømannen fra Horten som ikke likte oss homoguttene.

Hukommelse er en kortsiktig ting for enkelte.

Det er ikke grenser for hvor mange missforståtte handlinger en blir satt til dom over i livet; det er en del av det å erfare og leve.


En kvinnelig aspirant på et togførerkurs jeg ledet hadde brent seg på den ene hånden under brannkurs på Ryen.

Vi to instruktørene som hadde kurset kjøpte en aloevera kaktus til henne og sendte med bud. På kortet beklaget vi hendelsen og henstilte den lille kløna om å alltid ha aloevera i nærheten når hun arbeidet med varme ting; en ikke helt uvanlig innretning på et spansk kjøkken hvor det jobbes med gass og varme oljer.

Fra hennes far fikk vi et hissig kort tilbake med krav om at vi måtte sluttet å sjekke henne opp om vi ikke ønsket å få gård og grunn brent ned og våre barn utsatt for overgrep.

En ganske hard reaksjon på en gest for god bedring.


Moralen i denne fredagens tekst er at i det minste vi som har levd lenge og bærer på en sekk med mye erfaring må prøve å komme oss litt bort fra å dømme endre etter hva vi selv ville være troende til å gjøre.

Det er selvsagt ikke enkelt å se flisen i en annens øye når du har en bjelke i ditt eget og det er kanskje naturlig å anta at en annen person har de samme tanker som oss.

Det skremmende med denne tankerekken er at en pedofil med stor sannsynlighet går rundt og tror at alle andre også tenner på barn.

At du selv ikke kan være i samme rom som et annet kjønn uten å vurdere utroskap betyr ikke at alle deler din manglende etikk.

Det er derfor betimelig å helle mot en avslutning av denne teksten mot Camilla Collet sine ord: fordommer og foruttatte meninger øver stor makt over oss og spiller mange av oss et puss.


Ha en fordomsfri helg.


Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen
Veikko Koskenniemi

Ord for ukeslutt for enkelte av oss - 19.april 2012

Etter en uke med lange dager har jeg nå besluttet å sende mine ord for ukeslutt en torsdags morgen.

Jeg satt en dag å hørte på radioen mens jeg jobbet da en liten flokk intervjuede barn la frem sine indre tanker om himmel og helvete.

En av småtassene kom med en beskrivelse som fikk kaffen til å sette seg på tvers i halsen min.
Hans ord er som følger:
De snille kommer til himmelen hvor de får komme inn av perleporten og få en harpe.
De slemme blir fyrbøtere for Satan og når de kommer til helvete sier djevelen: velkommen, her er trekkspillet ditt.

Trekkspill og trekkspillmusikk var en viktig del av livet i Odalen, som det også var i de andre bygdene i Norge på den tid.

Med andre ord er jeg blitt så gammel at jeg vokste opp mens trekkspillmusikk var regnet som god musikk og plateforretningen på Kongsvinger hadde sin største fortjeneste gjennom salg av LP-platene og kassettene til Toradertrioen.

Dette var tiden da trekkspiller Ottar Akre var Norges største kjendis og vi på østlandet lo av de tilbakestående bergenserne som hørte på munnspillmusikk i stedet for våre kultiverte trekkspill.

Satans instrument hadde mange navn, omtrent som det et kjært barn har.
Jeg het bare Tor Ole.
De merkelige svenskene kalte dette for et dragspel, helt motsatt av våre skyvebelger.

Hjemme i Austvatn hadde vi en trekkspiller som hadde et godt blikk for min mor.
Hver gang han syklet forbi huset og far ikke var hjemme så stoppet han opp, lente sykkelen til bjørka med postkassa og banket på hos mor for å få et glass vann; og en kikk på den lekre trønderjenta.
Mor slapp ham aldri inn i huset, men lot ham drikke vann på trappa.

Så betatt som han var så enset han ikke en gang at jeg lånte kjedet fra sykkelen hans og skrudde av bremsehåndtaket på styret.

Trekkspilleren hadde fortsatt blikket rettet mot min mor når han skrevet på sykkelen, sparket fra og satte nedover de bratte bakkene som førte til bygdesentrum.

Selv om han ikke hadde med seg trekkspillet på den bremseløse turen ned i bygda på en sykkel som økte fart for hver bakkehelling så kunne jeg høre belgen hans pipe helt til han raste over riksveien og inn i krattskogen ved Einerhaugen.

Når sykkeldeler forsvant i det en passerte huset på Aasen så trengte en ikke å være rakettforsker for å skjønne hvem som hadde tatt dem.

Heller ikke i denne saken.
Min unnskyldning var at alt som hang eller sto lent inn til bjørka med postkassa var for post å regne.

Syklist og tette kratt av einer går ikke sammen med det å spille trekkspill på neste helgs fest på Vonheim.

Rotårsaken til manglende musikk på lokalet var å spore tilbake til meg som person og da far la frem saken for meg så fikk jeg en innføring å forskjellen på en pøbelstrek og en revestrek.

Pøbelstreker var å gjøre noe for at andre skulle få det vondt; revestrek der i mot var bare påfunn som uforvarende ga andre smerte.

Jeg fikk også en innføring i at et drapsforsøk var et drapsforsøk, også på en person som var å regne som akseptabelt tap.

Jeg hadde ikke begynt på den offentlige skolen enda da denne hendelsen inntraff, men uansett så ble jeg gitt undervisning i det å be om unnskyldning og sendt ned i bygda for å fremføre mitt ærend over for den sengeliggende trekkspilleren.

Mannen bodde i en liten stue nede ved sjøen og etter som det ikke var vanlig å låse dørene i bygda så ruslet jeg rett inn og fant ham sovende på sofaen i stuen; foran radioen.

Det ville vært uhøflig og umenneskelig å vekke ham.

For å fremme mitt budskap tok jeg derfor bildet han hadde stående på salongbordet, snudde det og ville skrive min unnskyldning bak på dette så han så det når han våknet.

Jeg var på langt nær skrivedyktig, men ved hjelp av tegning og det lille jeg kunne av bokstaver fikk jeg utarbeidet et budskap som jeg antok han ville forstå.

For å gi ham forståelse av hvem som hadde vært på besøk så tegnet jeg et djevelhode; et vel kjent symbol på bygdas djevelunge. Under skrev jeg: JE VAR HÆR. KOMMER ATT.

Oversatt til leselig Norsk: Jeg var her. Kommer tilbake!

Så tente jeg et stearinlys foran det så han lettere skulle oppdage beskjeden når han våknet.

Denne kvelden følte jeg en bølge av snillhet drive gjennom kroppen min. Etter som det ikke var noen ukjent sak at trekkspilleren likte dram og produserte den selv så rotet jeg litt rundt på stuen og fant et skap med flasker med innhold som luktet sterkt av gjær.

På kjøkkenet hentet jeg et stort kjøkkenglass, fylte glasset med hjemmebrent og satte ved siden av stearinlyset så trekkspilleren skulle ha noe å glede seg over mens han leste beskjeden min.

En ulykke kommer sjelden alene, sa de i Odalen og la til; stort sett kommer den sammen med guttungen på Aasen.

Slik ble det denne kvelden også.

Det jeg hadde sølt langs utsiden av glasset av den hjemmelagede spriten tok fyr i det jeg satte det ved stearinlyset og satte snart hele glasset i en sky av blå flammer.

Jeg skvatt til, veltet en vase med delvis visnede prestekrager og oppdaget at trekkspilleren ble vekket av lyden.

Som en pil tok jeg meg ut av huset og løp hjem.

Dette fikk jeg ikke skylden for; merkelig nok.

Det gikk rykter om at selveste djevelen hadde besøkt det lille huset ved Kalvhella; en ikke helt usann påstand.

Trekkspilleren ble skremt av besøket, søkte til menigheten på Salem og ble avholdsmann ut livet; om man skal tro hans eget vitnesbyrd.

Med hånden på hjertet sverget han på at han så selveste Puken storme ut av stuen da han våknet; med horn, klover og hele stasen.

Det eneste som forundret ham var hvor lav djevelen var av vekst, men han var kanskje fra Nord Korea eller fra Skarnes; de to stedene en Odøling var overbevist om at lå nærmest Helvete.

Jeg, der i mot, ble sittende på trappen hjemme når nyheten om at trekkespilleren hadde sett lyset nådde huset på Aasen å fundere på rett og galt; totalt forvirret i forhold til om tyveriet av sykkelkjede og besøket i stua ved Kalvhelle var en god eller en dårlig handling.

En skal jo se ting i den store sammenheng, så jeg har i dag avgjort at det var gode handlinger etter som den drikkfeldige trekkespilleren både la bort trekkspillet og hjemmebrenten.

Det eneste han ikke ble avholden fra var å sende lange, sugende blikk etter mor.

Kanskje var han nok blitt kristen, men noen god kristen ble han nok aldri.

Du skal ikke begjære din nestes ektemake har jeg lest, men vi leste kanskje ikke den samme boken.


Ha en helg full av nydelige toner.

Den skal ha lite medfølelse med andre den som god trekkspiller skal bli.
Ole Bull