Ord for fredag, sånn rett før pinse - 25.mai 2012

Jeg har ofte undret meg på hvorfor det er så vanskelig å skrive ting slik at alle forstår eksakt hva det er du ønsker å uttrykke.

Ikke bare er det ordvalgene som er vanskelig eller det å sette ordene i riktig rekkefølge, men det å klare å ta hensyn til at andre ikke oppfatter ord og ordsammensetninger på samme måte som deg selv gjør også språket vanskelig.

Det er altså ikke alltid så enkelt dette med språk, heller ikke ens eget morsmål.

Innledningsvis vil jeg sitere en mann som kjemper seg gjennom engelske intervjuer med stor iver og kanskje ikke all verdens språkøre, vår internasjonale rallystjerne Petter Solberg:

I don't know what you call it in England, but in Norway we call it "air condition"!

Det er fort gjort å si eller gjøre noe feil, men enkelte klarer å forevige sine feil på en slik måte at det ikke er til å komme seg bort fra.

På Shizuoka flyplass utenfor Tokyo ble jeg sittende lenge i passkontrollen av en eller annen grunn og i ventetiden lot jeg øynene gli over det lille som fantes av severdigheter i det lille venterommet.

På et skilt over et håndslukningsapparat sto det en rekke japanske tegn og under var dette oversatt til Hand Grenade.

En liten oversettingsfeil som jeg senere skulle erfare at var konsekvent gjennomført over alt på den store flyplassen.

For oss beredskapsfolk forsvinner litt av tilliten til et system når det henger skilt over alt i en flyplass hvor det ved brann anbefales at en løser ut en håndgranat.

Det var ikke det at dette med håndgranat i stedet for håndapparat var så viktig, men det vekket en observasjonslyst hos meg som styrte mye av oppholdet i Japan.

Det ble ikke mindre interessant å lete etter merkelige oversettelser når jeg så advarselen til besøkende om ikke å gå for nær kanten på et utsiktspunkt av fare for å miste fotfeste: beware of missing foot.

Det ble slett ikke bedre da det på en meny på en liten kafé på et kjøpesenter ble tilbudt Chicken rude and ureasonable.

Hva den retten besto av vet jeg ikke, for jeg spiste nudler i stedet. Jeg følte ikke for uhøflig og urimelig kylling den dagen.

I det hele tatt så har det blitt en slags hobby for meg å lese skilt og advarsler når jeg er ute og rusler på mine tidelige spaserturer tidelig på morgenen, som da jeg passerte et hastig laget skilt ved dammen utenfor Hønefoss hvor det sto: Fall i vannet forsiktig.

Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hva skiltmakeren prøvde å si med dette skiltet, men om jeg skulle falle i vannet så skulle jeg gjøre at som sto i min makt for å falle forsiktig.

Skiltet i Hønefoss var akkurat lite like informativt som skilte ene ved tunnelåpningene på Soul Metro hvor det sto: å dø her er strengt forbudt.

Det var ikke det at jeg ikke forsto at det var forbudt å dø akkurat der; det jeg ikke klarte å finne ut var hvorfor akkurat dette var forbudt akkurat der.

På en annen side så ville jeg selvsagt gjort alt for å bevege meg ut fra den sonen om jeg skulle oppleve et akutt illebefinnende. Jeg ville jo ikke fornærme det sørkorenaske samfunnet ved å dø på en forbudt måte på et ikke egnet plass.

Det var dog noe bedre med oversettelsen på skiltet på jernbanestasjonen i Malaga hvor det under mitt besøk der på 80-tallet hang skilt på alle plattformer og i vestibylen med teksten If you are stolen, call the police at once, en klar og tydelig advarsel om kidnappingsfaren i den spanske tivolibyen.

Det er i tilfeller hvor man er forvirret at man har behov for å slå opp i ordbøkene for å få en forklaring på hva ordet betyr.

Slår man opp på Free online dictionary får en alltid god hjelp til dypere forståelse av et ord, som ordet forvirre = å bli forvirret.

Prøver man å slå inn fortvilet så svarer internettsiden med: Søker du Fortvilelse? Vi har treff for ditt søk! Fortvilet, fortvila.
Man kan jo bli både forvirret og fortvilet med slike oppklarende hjelpemidler.

Det beste skiltet jeg som beredskapsmann har sett var festet på en gipsvegg i Okayama i Japan hvor det anbefales å rive veggen for å rømme ved krise

Jeg tviler sterkt på at forebyggende avdeling i Oslo Brann og Redningstjeneste ville godtatt denne nødutgangen på en av våre T-banestasjoner.

I slike tilfeller må det forventes at det henger en slegge og et jernbrekk i glasskap ved siden av skiltet; i det minste at det oppgis telefonnummer til nærmeste rivningsfirma.

Ta dere en tur på en asiatisk matbutikk i helgen og les på varedeklarasjonene så slipper dere å kjede dere; samt at dere går ned i vekt etter som matlysten antagelig avtar.

I Djin mat og grønnsaker i Hønefoss kan en for eksempel finne en pose hormoner, fett og spytt; til bare 12:90.

I det hele tatt så er livet en sammenhengende serie av morsomheter om en bare lytter og leser.

Selv der hvor en ikke tror det er noen severdigheter kan en finne de mest forlokkende ting å feste øynene i.

Hvem trenger TV, aviser og iPod når en bare kan sette seg å se seg rundt og høre på mennesker snakke.
Bedre underholdning kan en ikke finne

Det er det ikke en gang lisens på denne formen for forlystelse og er vel snart det eneste en får gratis i livet; utenom dødelige sykdommer og motgang.

Det er utrolig hva folk er villige til å betale av tid og penger for å få noe gratis.
Robert Wilson Lynd

Om noen nå, etter å ha lest enda et lite avsnitt av mine tilståelser rundt mitt avvikende liv og hvor jeg røper mine forvridde lyster, skulle falle i tanke om at jeg trenger hjelp av psykolog eller psykiatriker så vil jeg bare si: jeg har det da ille nok uten hjelp av dem.

For å si det litt mer intellektuelt vil jeg sitere forfatteren Joey Adams som heller ikke innser verdien på disse fagfolkene: en psykiater er en person som stiller deg en masse alt for personlige spørsmål som koster deg en masse penger, og som din kone stiller deg helt gratis.

Det er en liten hensikt med de ordene jeg har valgt å sette sammen denne fredagen også og det ligger i en oppfordring til å være oppmerksom på de tingene og de folkene en har rundt seg; det vil ofte gi en positiv opplevelse.

Selv naboen du har nikket til gjennom de siste årene og antar at du kjenner navnet til gjennom å ha lest av lappen på postkassen hans kan vise seg å være en positiv opplevelse om du bare stopper en dag og lytter til hvordan denne velger å formulere seg.

Vi har alle noe å si og en personlig måte å si det på.

Problemet med en konflikt grunner alt for ofte i at den som sier noe og den som hører ikke er tonet inn på samme frekvens.

Ha en herlig pinse med mange, gode sanseinntrykk.

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Hans Børli


Tor Ole Aasen

Ord for fredag - 18.mai 2012

Breiviksaken får meg stadig til å minnes min hund Peik og den brutale dagen da det klikket fullstendig for ham.

Den lille, butte terieren hadde tatt seg inn i Hønsehuset til Kirkevaag og gått berserk.
Stolt satt han midt i haugen av kverkede høner og hadde ingen selvinnsikt i hva han hadde gjort galt.
Kjøteren var sannsynlig vis ikke blant de en vil kalle de mest intelligente.
Hadde jeg tatt den med til et spesialistpanel av psykiatriker  ville den vel fått den samme, eksakte diagnosen som kjæteren Breivik; sengeliggende syk, eller helt frisk.
Det hadde det vært fint å vite, men jeg tok den aldri med til noen evaluering, så jeg får leve i uvisse.

Logrende tok Peik i mot sin herre og ruslet stolt mellom kadavrene for å vise meg hva han hadde utrettet mens han forventet ros. I stedet måtte jeg ta ham med bak grisehuset og gjøre ende på ham.
Vi hadde grei justis i Odalen den gang. En skulle straffes for sine synder uansett om en var å regne for tilregnelig eller ikke.

Å unnskylde med sinsykdom i gjerningsøyeblikket var like lite verdt som å si at fylla har skylda.
Vi dvelte ikke ved slike dype funderinger og søken etter ting som kunne være formidlende for den skyldige.
Vi i Odalen handlet ut fra de fakta vi hadde.

Om kjøteren var gal?
Det eneste jeg vet om den saken var at selv inn i sitt siste sekund var den fornøyd med seg selv og et godt stykke utført arbeid.

Med andre ord var gjentagelsesfaren for stor til at han kunne tilgis og få være en del av samfunnet lenger.

En gang hadde Peik vært en del av familien, en god liten valp og en trofast venn.
Noe skjedde med ham på veien.
Var det min feil som ikke hindret ham fra å ta seg inn i hønsehuset og la dyret i seg ta over?
Var det Kirkevaag sin feil som ikke sikret hønsehuset sitt bedre og lot døren stå vid åpen?
Hvorfor fanget vi ikke opp signalene i den blodtørstige hunden?
Det finnes ikke svar, bare utallige spørsmål og vonde minner.

De som betalte dyrest for hendelsen var ikke Peik, men oss rundt ham; Kirevaag som mistet Hønene, vi som måtte betale og tap av eggprodusentene og tap av et tideligere, godt naboskap.

Ikke rart den bikkja ble gal slik en for-herre den hadde, sa folk i de nærmeste bygdene, de som trengte svar på hvorfor ting ble som de ble.

Med andre ord var det jeg som var den egentlige synderen som hadde produsert den blodtørstige terrierene.
Jeg hadde gjort mange feil så langt i livet, kanskje også med dressuren av hunden.
Den hadde det en psykologisk sett vil kalle fri oppdragelse; den oppdro seg selv.
Det eneste vi lærte hundene våre i Odalen var i beste fall å sitte; om hundene ikke var jakthunder.
De fikk ikke annen dressur enn mat og frihet, kos og nærskap.
Kanskje var hunden så intelligent at den lærte forskjellen mellom galt og riktig selv; den hang tross alt sammen med meg når jeg ruslet gjennom bygda og startet ting som sjelden endte spesielt bra.

Det var temmelig brutalt å få den indirekte, men største skylden for de døde hønene på Kirkevaag.
Visst var jeg hundens eier og hadde sånn sett ansvaret for den og for dens handlinger.

Båndtvang var ikke et alternativ i Odalen; hunder var familiemedlemmer ikke fanger under soning i en kjetting tilhusveggen.

Det var mange som feilet i Odalen, som ellers i landet.
Et par år tidligere hadde det gått opp for den uerfarne hønsebonden Kirkevaag at det måtte foretas utrensing av de eldste og minst produktive hønene i hønsehuset om en skulle holde eggproduksjonen oppe.
Han hadde ikke tid til å vente og sette opp statistikk over den enkelte hønes produksjonsevne, den hyggelige Kirkevaag.

Han hadde kjøp noen høner nå og noen høner da uten å føre noen form for merking og registrering.
Å kjenne igjen alderen på en høne ved å se på den er i beste fall kun mulig av erfarne eksperter; og kanskje de perverse med spesielle behov.

Utrensingen ble derfor gjort ved at alle hønene som ikke hadde lagt egg en morgen havnet med hodet på huggestabben.

Det ble flirt av denne løsningen i bygda.
I verste fall ble han sett på som ukyndig.
I mitt tilfelle var det annerledes; jeg hadde nærmest trent hunden min til å gå berserk i hønsehuset.

Er det snakk om forskjellsbehandling eller urettferdighet?
Nei, det er bare snakk om uforstand og tolkninger.

Om det er noe jeg er enig i så er det retten bygdefolket hadde til å trekke disse konklusjonene.
De hadde sin rett fordi de ikke var psykologer eller psykiatrikere.
Det de gjorde var å legge mine handlinger opp gjennom årene på en vektskål og alt som talte for min fordel på den andre skålen.
Drit i den ene hånden og ønsk deg noe i den andre. Se hvilken hånd som fyller seg opp først opp. Slik er livet!
Dette brukte min far å si når jeg drømte meg bort i fantasier om fremtiden eller syntes livet var fult av dritt.
Sånn var det bare. Livet er tøft i perioder.

Hvorfor vil jeg en gang minnes min gale hund Peik?
Jeg minnes den fordi jeg husker den som den var før hønsehuset og fordi jeg ikke er i nærheten av hva som skjedde i hodet dens den skjebnesvangre dagen.
Om jeg vil eller ikke så kan jeg ikke glemme terrieren Peik; ene og alene fordi den en gang var en god og kjærlig del av livet.
Jeg kan like lite si at jeg aksepterer det han gjorde ut fra sine dyriske instinkter; ene og alene fordi det ikke er forståelig eller akseptabelt som unnskyldning.

Den burde visst bedre selv om han bare var en hund; selv dyrene har gener som sier at nok er nok.
Dyr jakter for å få noe å spise, ikke for å slakte ned for fote uten mål og mening.

Det er ikke gitt at vi skal forstå alt som skjer rundt oss gjennom livet.
Selv tenkeren og forfatteren Fjodor Dostojevskij innså at en ikke kunne grave seg for dypt ned i funderinger rundt alt mulig.
Jeg har for lengst bestemt meg for ikke å forstå. Hvis jeg ønsker å forstå noe, begynner jeg straks å fordreie fakta, og jeg har bestemt meg for å bli stående ved fakta...

Fakta i denne saken var at livet gikk videre i Odalen selv om eggproduksjonen totalt sett lå nede for reduksjon en stund.

Jeg tasset igjen rundt i bygda uten hund en stund, men ikke uten å kreere frustrasjoner og grå hår på hodene til mine sambygdinger.

Det kom sol og regn, vår og vinter.
Kirekevaag flyttet vekk fra Odalen etter hvert og havnet opp i Oslo; han gikk fra eggprodusent til kioskeier i gatekrysset Oscarsgt og Bogstadveien.
På hjørnet, ved trikkeholdeplassen Hygea, solgte han pølser og aviser, sjokolade og Cola.
Han hadde lagt hønene bak seg, men ikke glemt.

Da jeg en ettermiddag dukket opp i kiosken hans fikk jeg ikke pølse som bestilt, men på en måte en klar og tydelig henvisning til en kiosk lenger oppe i Bogstadveien.
Han hadde ikke glemt og slett ikke tilgitt.
Han hadde full rett til det.

Å glemme er av de store svakhetene vi mennesker lider under som last.
Den som ikke husker fortiden er dømt til å gjenta den, sa en av de store menneskene verden har produsert.
Det var da pokker til hukommelse, sier jeg.

Jeg vil aldri glemme hunden Peik. Han var en gang en trofast venn.
Vi opplevde mye godt og vondt sammen i oppveksten.
Peik var ikke så veldig forskjellig fra de andre hundene vi hadde hatt på Aasen; Bonzo og Lazzie, Truls og Marco.
Like vel ville jeg aldri, etter det han gjorde, ha kunnet ta i ham en gang til, ikke en gang med en ildtang.

Enkelte ting kan aldri tilgis; enda så stort dette regnes for å være å være tilgivende.

Det hjelper ikke en gang at selveste Francis bacon oppfordrer til tilgivelse: den som ikke vil tilgi andre, ødelegger den broen han selv en gang må over.

Jeg har ikke evnen til å tilgi alt.
Jeg kan for så vidt tilgi det fakta at hønsedrapene skyldtes at det klikket for hunden min.
Kanskje var han gal i gjerningsøyeblikket, antagelig vis ikke.
Det jeg ikke kan tilgi er at den sviktet meg, og svik skal en ikke glemme og tilgi; ikke i mitt forskrudde hode.
Peik var bare en hund; jeg er tross alt bare et menneske.

Ha en ettertenksom helg, men ikke grav dere ned i håpløse funderinger.

Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok. Gud hjelpe oss alle for å bli gjennomskuet. Knut Hamsun.

Ord for fredag, før en langhelg - 10.mai 2012

Det fine med lange dager er at man kan ta en og annen dag fri. Jeg tar denne fredagen til å senke overskuddet på timekontoen og sender fredagens tanker til dere en torsdags morgen.

Jeg falt naturlig vis i dype tanker og vurderinger rundt valgene jeg hadde tatt første gangen jeg fylte ut formularet for testamente før et skarpt oppdrag for Legion Española.

Begravelse/kremasjon sto det.
Jeg krysset av for begravelse uten egentlig noen gang å ha gitt dette noen gjennomtenkte vurderinger.
Kanskje tryggere å bli brent til aske, men jeg valgte nå like vel en kiste fremfor en urne.
Ønsket gravsted: Mo kirkegård. Nord-Odal. Noruega

Neste spørsmål var personlige eiendeler du ønsker med deg i graven.
Jeg var 20 år og hadde virkelig ikke noe forhold til dødens detaljer og misnt av alt om det var noe annet enn kroppen jeg følte for å ta med på den siste reise.

Jeg skrev ned avdelingens våpenmerke i metall og hadde ingen annen bakgrunn for valget enn gleden ved å vise tilhørighet til den spanske legion om en arkeolog en gang langt inn i fremtiden skulle få det vanvittige innfallet å foreta en utgraving i Odalen.

Jeg nevner denne opplevelsen fordi jeg av hele mitt hjerte mener at det er sunt å en gang i mellom minnes på at livet ikke er evig; så langt der i fra.

Memo mortem, carpe diem - Husk døden, grip dagen.


En god og ytterst pålitelig venn av meg, Jan Erik Sandbæk, sa for litt tid tilbake, ved juletid at: det gode ved å oppleve en livskrise er at en skifter fokus på hva som er viktig i livet.

Han snakket av erfaring, derfor er hans ord så viktige og så riktige.
En kan gjette seg frem til filosofiske sannheter, men bare personlige erfaringer skaper en sann filosof.


Det er ikke alltid en minnes om livets ende på forberedt basis gjennom villede tanker.

Som kvisete pubertetsgutt hadde jeg en dags studie i effekten av skjødesløs omgang med eksplosiver.

Under bygging av riksveien som bandt Austvatn sammen med Solørbygdene utviste prosjekteieren for veien et manglende sikkerhetsskjønn uten like;
han lot en kasse dynamitt med tilhørende fenghetter og dynamo ligge usikret i et område som lå innenfor mitt aksjonsområde; eller nedslagsfelt som en kaller ekstreme risikoområde i forsvaret.

Det er noe med en kasse dynamitt som står ulåst langs en øde skogsvei; den lager lyd.
Den skriker på samme måte, og med samme innhold som behovsskrikene til en gammel jomfru: kom å ta meg!

Jeg fant og jeg eksperimenterte.
I mitt hode kunne jeg alt om dynamitt, for jeg hadde jo lest håndbok for spregningbas.

Mitt behov for eksplosiver lå i nytten av å få utvide en naturlig grotte ved Halstjernet; langt fra folk.

Det var mange sprekker i fjellveggene i grotta og det var mange dynamittgubber tilgjengelig til å fylle sprekkene med.

I det jeg løste ut dynamitten som skulle gi meg en utvidet grotte i bergeveggen under skogvokterhytta ved Hal, forsto jeg at jeg hadde gjort feil ved de beregningene jeg aldri rakk eller så nytten av å utførte.

Det braket og drønnet så det umulig kunne unngås at det hørtes helt ned i bygda.
Det lyste som et blitslys.

Den lille hytta hvor skogvokterne brukte å spise mat i eller sove over natten forlot kollen den sto på.

I det smellet kom så innså jeg tre ting; grotten var blitt til et krater, at dette kunne jeg ikke slippe juling for, og ikke minst innså jeg at min siste dag på jorden var kommet.

Hytta forlot kollen i mer eller mindre ett stykke og kom mot meg som om den ville si at det var tid for å komme seg i hus og i seng.

Den siktet inn mot meg der jeg prøvde å gjemme meg bak de tykke furuene ved elvebredden, så langt unna eksplosjonsstedet som luntetråden tillot det.

Døden landet med et brak mindre enn 5 meter fra meg og sendte en skur av tresplinter mot meg; fliser som fikk meg til å se ut som ryggen på et opphisset piggsvin.

Det ble ikke juling når jeg endelig kom meg hjem; det hadde trykket fra dynamitten gitt meg mer enn nok av, mente min mor.

Bløt var jeg til skinnet etter det ufrivillige badet i elva.

Mor trakk ut fluser fra mitt skyldtunge ansikt med pinsett og passet omhyggelig å gi meg en lite flatterende beskrivelse for hver flis hun trakk ut.

Det kom noe godt ut av denne saken også; alle pubertetskvisene var blåst vekk som dugg for solen.
Om jeg anbefaler kuren mot kvise?   Nei!

Kjært er livet med all sin harm;
det klårnar, alt som det gjenger.
Men endå treng eg ei von i barm
om eitt som varer lenger.
Ivar Aasen

Ha en ettertenksom helg

Vi må ikke glemme å le av det helvetes livet. Det er en spøk - men det er den mest alvorlige spøk som finnes. Benedicte Adrian.

Ord for fredag - 4.mai 2012

Det er enkelte ting i livet som ikke ser ut til å forandre seg; som kjenningsmelodien til 9-timen på NRK 1.

Denne kjenningsmelodien er en skikkelig minnevekker.

I de tre årene jeg jobbet sammen med min far i firmaet Bjonge i Holmekollens åssiden var dagens første matpause presis klokken 09:00 på formiddagen.

Da var det å trekke seg inn på brakka, sette på radioen som slo inn på kjenningsmelodien til 9-timen, og trekke kaffekjelen på kokeplata.

Fra det høye smale skapet ved døren til brakka ble det trukket frem Vitabrød, pultost og smør, for ikke å glemme fars faste dessert i form av en siste brødskive med aprikossyltetøy.

Radioen var et stor del av livet den gang; den eneste form for hvile og underholdning på brakka var å høre på radio og lese bøker.



For eksempel var tidssignalet klokken 13:00 varsel om at dagens andre pause var over og siste økt startet.

Denne økta gikk frem til klokka 16:30.

Normal arbeidsdag den gangen var på 9.5 timer med to halvtimes pauser i løpet av dagen.



Sommeren 1976 havnet vi opp på et anlegg i Ankerterrassen hvor far og jeg plasserte vår brakke og hvor Hissige Hansemann allerede hadde parkert sin lille enmanns brakke.

I tillegg kom en brakke til på riggen. med to brødre fra Odalen.

Denne sommeren ble det bestemt at vi skulle bryte ut av livet med bøker og radio og i stedet la det kreative styre dagen.

Far mente at programbladet for TV skulle være styrende for vår interne underholdning; og som vanlig så ble det slik som den rolige mannen ønsket det.



På mandager var det mandagsfilm på TV, gjerne i form av gamle krigsfilmer.

Da fylte far sin Ford Cortina og kjørte hele forsamlingen til krigshistoriske steder i nærområdet hvor de som hadde vært med under krigen kom med sine minner i form av fortellinger for oss andre.

Blant annet havnet vi opp på Grini en mandag, stedet hvor alle hadde slektninger eller kjente som hadde sittet som fanger hos Tyskerne.

Det ble mandag etter uke med historiske vandringer og krigsminner.



Tirsdager var det fjernsynsteater, noen triste og dramatiske saker som kunne gjøre selv den sterkeste dypt deprimert.

Her bestemte karene seg for at tirsdagskveldene skulle foregå som en samlingsstund oppe på byggeplassen hvor taket på bygget var kommet på plass.

Der ble det drukket kaffe, spist hjemmebakt wienerbrød rundt et provisorisk bord og delt triste minner fra barndom og oppvekst.

All tristheten og overdramatiseringen sto virkelig i fjernsynsteaterets dystre ånd.

Det var så svart og trist at ikke en gang fjernsynsteatret klarte å gi dårlige stemning; selv ved sosialdramatiske stykker på nynorsk med middelmådige skuespillere.



Jeg så alltid frem til onsdagene som på TV var gitt sendetid for komedie - timen.

De godt voksne karene hadde nok av gode historier å fortelle; nok til at magekrampen spredte seg og kjeven gikk i lås trengte særbehandling for ikke å låse seg ut av krampene.

Dette mistet etter hvert litt av min personlige glede når fokuset for disse komiske kveldene ble min barndoms tankeløse handlinger.



Torsdagene var debattenes dagene på TV, noe de drevne håndverkerne kastet seg ut i ved å diskutere kontroversielle temaer som engasjerte dem så kraftig at det fra tid til annen kom til håndgemeng mellom debattdeltakerne.

Det var spesielt når temaene dreide seg inn på den politiske tiden før annen verdenskrig med brutte våpens politikk, okkupasjonstiden og rettsoppgjøret etter det ble stemning på byggeplassen.



Den debatten jeg husker best var når nazimureren Reidar kom inn i diskusjonen rundt om krigen bare varte noen måneder som de gjenværende Norske, politiske myndigheter ville ha det til i rettsoppgjøret, eller om den i virkeligheten fortsatte fra sommeren 1940 til mai 1945.



Murerens største forbrytelse var å være passivt medlem i Nasjonal Samling og en bevilgning på 5 kr til den Norske legion hvor fetteren hans var soldat.

For dette fikk han en månedslønn i bot etter krigen og tap av alle rettigheter som barnebidrag og sykepenger i fem år. Han fikk heller ikke stemme ved valgene på Gerhardsen.

Han ble godt akseptert blant de andre arbeiderne på jobben, både de som hadde vært inne i motstandskamp og de som ga døyten.

Hans ordvalg i debatten ble der i mot ikke så godt mottatt.

Til slutt ble han surret fast, kneblet og hengt opp i reisverket på nybygget, et godt eksempel på hva ytringsfriheten egentlig består av; si det du vil og ta konsekvensen av dine meninger.



Disse tilbakeblikkene fra 70-tallet minner meg stadig om at livet er en nyansert opplevelse som består av historisk forankring, store gleder, timer med nedstemthet og en sjelden gang litt engasjement og sinne.

Livet er ikke bare nedturer eller en sammenhengende solskinnsdag, det både er og skal være variasjon og stemningsskifter.



For å si det med Ragna sine ord fra barndommens dager: noen ganger er det sol, noen ganger regner det. Når denne trollungen på Aasen ligger til sengs med kusma, røde hunder eller kikhoste er det sol i Austvatn, selv om det regner.



Kanskje er det sunt at livet er som programmbladet for NRK, en serie av variasjoner og kjedelige repriser.

Kanskje er denne variasjonen sunn; bare det ikke blir for mange fjernsynsteater for tett.

Det viktigste i livet er tross alt å være oppfinnsom og bygge sitt eget programblad for livet.



Kreativitet er å finne opp, å eksperimentere, å vokse, ta sjanser, bryte noen regler, gjøre feil og ha det gøy.

Mary Lou Cook



Nyt en god helg med familie og venner ved grillen i regnvær og med polvottene på mens kreativitet og spontanitet bygger dagsorden.

Sett deg ned en kort stund og funder over påstanden om at god smak ikke er så viktig, bare kjøttet på grillen smaker godt.


Ha en god og smakfull helg.


God smak er en forferdelig ting. Smak er kreativitetens fiende.
Pablo Picasso