Ord for fredag - 8.juni 2012

Det var ikke all verdens muligheter for atspredelser i min barndom i Odalen. Der var det loven om selvoppfinnsomhet som rådde.

Vi hadde ikke TV og på radioen var det bare valg mellom NRK og sjømannsendingen. Den nærmeste datamaskinen vi visste om den gangen var hos NASA i USA.

Det vi reelt hadde av valg var enten å fordype oss i bøker inne i et lite hus fylt av andre unger eller den herlige roen ute i frisk luft med sterkt behov for å teste ut både det ene og det andre.

Jeg hadde en periode som jeg liker å kalle min zoologiske periode; den tiden jeg oppdaget det frodige dyrelivet i bygda.


Den sommeren jeg vil fortelle om denne gangen hadde jeg et inderlig fokus på reptiler, noe som er et aktuelt tema i disse dager med varsler om store mengder orm i Norge.

Far hadde lært meg å se forskjell på huggorm, buorm, selttsnok og stålorm; en viktig del av det å vokse opp i Odalen.


Buormen, natrix natrix, kan bli en meter lang, hugger til som en hvilken som helst annen slange, men er uten gift.

Svart buorm er sjelden i forhold til de grå og brune, men alt av sjelden kvalitet finner en jo i Odalen så der er de stort sett svarte.

Buormen kan gjenkjennes på de karakteristiske gule flekkene i nakken og den særegne evnen til å sprøyte ut illeluktende væske fra analåpningen når den føler seg truet.


Coronella austriaca er Norges kveleslange.

Slettsnoken er brun eller grå, med en stor mørk flekk på hodet.

Hannene er noe lysere enn hunnene, men det mest karakteristiske trekket for begge kjønn er de to rekkene med mørke flekker på ryggen. Slettsnoken tyr ofte til kannibalisme og spiser gjerne de andre ormartene.


Så var det kongen blant ormene i Norge, den notorisk hissige vipera berus, huggormen.

Hunnene har ofte en brunaktig bunnfarge og svart mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå enn brun.

Ofte er den kullende svart med nærmest usynlig sikksakk mønster.


Den slangelignende øglen stålorm, anguis fragilis fragilis, blir bare halvparten så lang som buormen.

Hannene er alltid grå, mens hunnene er lysebrune med mørkere sider, og en mørk stripe langs ryggen; noen ganger med blå flekker.

Det en ikke kan ta feil på når det gjelder stålormen kontra buorm og huggorm er at den har øyelokk og kan blunke til deg.


Hva kan vel friste en stakkars odøling i vekst uten tilgang til PC og ungdomsklubb mer enn å lage sin egen slangegård?

En annen ting er at det da umulig kunne komme noe galt ut av det å etablere noe sånt; sett fra min side i en periode når det meste av det jeg gjorde gikk så ubeskrivelig galt.


I flere dager jaktet jeg på buorm som solte seg ved vannkanten, huggorm som søkte varme på toppen av stein og stubber og slettsnok som samlet sin kroppstemperatur under solvarm stein.

Stålorm var det enkelt å finne; det hadde vi plenty av i den fuktige komposthaugen hvor vi brukte å grave meitemark når vi skulle ut og fiske.


I løpet av noen dager ble ormegården etablert i den store bryggerpanna i vaskekjelleren.

Bryggerpanna var en stor jerngryte som kunne varmes opp fra undersiden med ved og som hadde et stort lukk av tre som ble brukt til å brette klær på når panna ikke var i bruk til koking av klær

Var jeg heldig så ville kanskje de variable artene av ormer mikse seg sammen til et nytt avkom der nede i bryggerpanna.

Kanskje ville Odalen kunne bli kjent som stedet hvor den eneste arten av ormetypen huggsnokbuene eksisterte.

Den eneste genemanipulasjonen vi kjente til i Odalen den gang var ordinært samleie, og når en så seg rundt blant bygdefolket kunne den slags atspredelser gi de merkeligste utslag.

Vi manglet ikke bevis på naturens humor i de bygdene.


Jeg fanget mus, snegler og biller som jeg slapp ned i bryggerpanna for å sikre at ormene hadde mat nok til å holde seg fra å spise hverandre.

Alt var grundig planlagt og idiotsikkert.

Det eneste jeg som idiot ikke hadde tatt med i mine beregninger var min mor.


I et lite rom innefor bryggehuset var det satt opp et lager for mors syltetøyglass og lange rekker av flasker med hjemmebrygget maltøl som gjerne ble drukket til middagsmaten.

Dit inn, på matlageret, hadde min mor selvsagt måttet ta seg for å hente et glass ripsgele og to flasker maltøl.

I det hun passerte bryggerpanna med det store trelokket hørte hun en svak hvesing og nysgjerrig som hun var måtte hun selvsagt etterforske hvor de lydene kom fra.

Hun løftet på lokket til bryggerpanna, og snart etter var bryggerhuset fult av glasskår, skummende maltøl og gele.


Brått og uforvarende kom hun rasende opp kjellertrappa i beste eventyrs ånd med øyne så store som tinntallerkener og temperament som en bråvekket troll.

Stakkars lille meg var på vei ned den samme trappen med en nyfanget eksemplar av vipera berus og trass at hennes øyne måtte være dekket av raseriet og skrekkens røde slør festet hun blikket på det jeg hadde i hånden.


At min mor var utstyrt med fjærkraftsbrems fikk jeg bevis på i den trange trappen.

Hun stirret på huggormen, gikk inn i full nødbrems og deiset bakover og ned trappen.

Hun kom, så og forsvant om en kan benytte seg av et omskrevet Cæsar sitat.


Halvt svimeslått endte hun opp nede på kjellergulvet og satte på ingen måte pris på sin sønns kneling ved siden av henne med spørsmål om hvordan det gikk; og en huggorm i hånden ved hennes ansikt.

Jeg gikk brått fra zoolog til fange i matboden mens skogvokter og nabo Mentz ryddet kjelleren for uønskede kryp.

For så vidt var vel også jeg et uønsket kryp i huset på Aasen akkurat da, men jeg slapp unna utryddelsen som fant sted i bryggerhuset.


Om min mor hadde hatt angst for ormer før så hadde jeg tydelig vis hjulpet henne rett over til diagnosen Ophidiofobi denne vakre sommerdagen.

Hun hadde med ett fått et sykelig forhold til lange, slanke ting som krøp gjennom gresset ved huset så hun var langt fra mottakelig for den morsomheten jeg satte i verk med et fiskesnøre og en avkappet bit hageslange når det var tid for middag på det store bordet vi hadde i hagen.

Kort summert gikk jeg fra husarrest i matboden til en kort fleip ved matbordet og rett tilbake til matboden med rødt merke i pannen etter suppesleiven og tomatsuppe rennende ned over ansiktet.


Mens jeg masert kulen i pannen etter min mors spontane reaksjon med suppesleiven på en buktende bit vannslange i enden av et fiskesnøre ved middagsbordet slo det meg at Bibelen hadde et eget sitat som dekket dagens jakt på kunnskap om zoologiens underfunderligheter: den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.

Jeg hadde økt min innsikt om de menneskelige reaksjoner på orm denne dagen og jeg visste litt mer om folks reaksjoner på akutt frykt.

Kulen i panna etter panikkslag med suppesleiv var bevis på min økte kunnskap om det menneskelige reaksjonsmønster og avstraffelsene i løpet av dagen hadde vist meg, igjen, at enhver handling har en mothandling.

Alt du gjør vil en eller annen gang komme tilbake å bite deg i ræva; sa min farfar etter å ha spandert en hjemmelaget dram på lensmannen.


Ha en herlig helg uten slanger i Paradis


I kunnskapen tre finnes en slange. Den som nærmer seg slangen, blir for alltid et ulykkelig offer for tvil.
Lauri Vita

Ord for fredag - 1.juni 2012

Jeg har tenkt litt over dette med hvordan folk flest sikrer seg mot tyveri.

På badestranden i syden gjemmer de lommeboken og fotoapparatet sitt inne i skoene sine og blir himmelfalne når tyvene har klart å knekke koden og har sporet opp gjemmestedet. De skjønner at det å gjemme verdigjenstandene under håndkledet ikke fungerer; det er et gjemmested alle kjenner til. Det er som å gjemme penger i madrassen. Men hvordan fant de ut at det lå i skoene på badestranden i syden; de så jo tomme ut. Kan det være snakk om en innsidejobb? Er det kona som har røpet hemmeligheten til den kjekke gigoloen som frekventerer strendene på jakt etter lammekjøtt og verdisaker?

Vi går ikke lenger i fella med å gjemme nøkkelen til huset under matta foran døren. I stedet gjemmer vi den under blomsterpotta eller steinen ved siden av dørmatta. Et tvillingpar i Austvatn gikk ikke en gang i den fella. Den ene søsteren hadde gått på stranden og den andre ville i butikken. Sistemann låste døren, gjemte nøkkelen på en tverrbjelke inne i vedskulet og visste at der ville verken tyvene eller søsteren lete. For å sikre at søsteren fant nøkkelen skrev hun en lapp som hun hang på døren; har gjemt nøkkelen på et nytt sted som tyver aldri vil lete, på tverrbjelken over døren i vedskjulet. Hjemme hos oss gjør vi ikke sånne feil. Den siste som går ut finner nytt gjemmested for husnøkkelen hver eneste gang og sender hverandre SMS om hvor. Det fungerer perfekt helt til du kommer hjem og finner ut at du har slettet beskjeden fra kona. Da blir det mange timer utenfor døren i vente på at hun skal ta telefonen eller komme hjem. Sist dette skjedde satt hun i møte og jeg satt ute på trammen i to timer i kuldegrader etter en nattøvelse. Når jeg endelig fikk kontakt med kona så fortalte hun at jeg bare kunne ringe på, for den minste dattera var hjemme fra skolen på grunn av influensa. Jeg går sjelden med lommeboka i baklomma når jeg tar T-banen, alt på grunn av frykt for lommetyver. I stedet legger jeg den i innerlommen på ytterjakka mi; den som har glidelås. Sist jeg sto i butikken med full handlekurv fordelt over rullebåndet i kassa på ICA oppdaget jeg at lommeboka slett ikke var i innerlommen på den jakken jeg hadde på meg. Det var da det gikk opp for meg at jeg hadde tatt hensyn til at vinteren var over og byttet til vårjakke. Pinlig varm om ørene unnskyldte jeg meg i kassa og tasset opp de bratte delen av Riperbakken mens jeg forbannet min egen distrehet mens gamle damer i gåstol passerte meg i rasende fart opp den bratte bakken. Vel hjemme var ikke lommeboka i lommen på vinterjakka heller og det var da jeg kom på at jeg hadde plassert den i lårlommen på buksa jeg hadde på meg. For sikkerhets skyld verifiserte jeg at den var der og gikk ned til ICA igjen for å hente varene som fortsatt sto ubetalt igjen i butikken. Smilende trakk jeg frem lommeboka og oppdaget fort at kontantene var hendig fjernet av min kone. Ikke det at det er et problem så lenge en har penger på kontoen og bankkort. Det pinlige er først da en innser at bankkortet fortsatt ligger igjen ved PC en hjemme etter forrige kvelds tur innom nettbanken. Temmelig varm i toppen er det bare å unnskylde seg for kassadamen på ICA igjen, pese seg opp Riperbakken for andre gang og nappe bannende til seg bankkortet på stuebordet før en småjogger ned til ICA igjen; bare for å møte låst dør mindre enn 5 minutter etter stengetid.

Det sies at en skal smile til verden, så smiler den igjen. Andre mener at om en smiler til verden så gir den deg et hånflir tilbake. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det smilet og det vinket kassadama på ICA ga meg fra baksiden av den låste glassdøren den lørdagen ikke oppfordret meg til å smile fornøyd tilbake. Fra forsvaret ble jeg vant med å gi mine soldater håndsignaler når jeg ville gi dem meldinger uten lyd. Det var tydelig at kassadamen også var kjent med fingertegn, for med kun en hånd klarte jeg enkelt å avslutte et hvert håp om noen sinne å få bæreposene med lørdagsvarene ut av arresten bak de tykke glassdørene. Verden er ikke over for det om ICA stenger sine dører. Meny har oppe to timer lenger ut over kvelden. På nytt fylles handlekurven, på nytt fordeles varene på rullebåndet og passerer kassen med pipende lyd. Endelig er det på tide å avslutte en strevsom lørdagshandel og komme seg hjem for siste gang. Endelig er det på tide å avslutte dagen med at all forbindelse til nettbankene brytes av massive feil på nettet. Med ett var alle broer brent. All forbindelse mellom butikkenes betalingsautomater og bankene var umulig. Minibankene lå nede og handling på krita er ikke noe alternativ. Det er på ettermiddagen en slik lørdag en skjønner at en like gjerne kan plassere lommeboken i baklomma og overlate den til langfingrede lommetyver. Det er tross alt bedre å ikke få handlet inn til helgen fordi en er frarøvet kontanter og bankkort enn å måtte innrømme at en går tomhendt hjem fordi en under forsøk på sikre seg mot ubehageligheter har rotet det til på en slik måte at lørdags og pinsens middager består av brød med servelat. For tredje gang opp Riperbakken møter jeg en smilende nabo som prøver å si noe hyggelig og ønske meg en hyggelig pinse. Det eneste han får ut av det er sannheten i Ken Alstad sine ord: man skal aldri nærme seg en okse forfra, en hest bakfra eller en idiot fra noen av sidene.

Ha en innbruddsikker helg.

Det er fælt å tenke på hvordan menneskene gjør seg uinntagelige for hverandre, innbruddssikre som hus. Louis-Ferdinand Céline