Ord for fredag - 10.juni 2011

Selv som barn opplever vi at livet består av forskjellige hierarkier der vi alle må gå alle trinnene for å klatre oppover og oppnå den ønskede status eller for å bli den alfahunnen eller hannen vi drømmer om; å lede flokken.

Far hadde bygd en Olabil til meg med rattkjelkeratt og hjulene fra en gammel gokart som jeg hadde funnet på søplefyllinga.

Han hadde til og med rigget til med en fjærbelastet tverrstokk som fungerte som bremser når den ble presset forover mot forhjulene på Olabilen..

Min far, som alle andre fedre i barns øyne, kunne alt.

Av en gammel rest fra en madrass av skumplast og en huntonitplate hadde finsnekkeren laget et bilsete til Olabilen som han hadde trukket med brun skai.

Bak setet var det en liten lasteplan og fra rattstammen og fremover hadde han montert opp et panser av tre med vindu som var hengslet slik at det kunne vippes ned mot panseret om en følte behov for det.

Dette var en Olabil med stor – O -.

Når vi guttene i nabolaget skulle leke med Olabilen så slo hierarkiet inn for fult.

Harald, sønnen fra storgården, var eldste gutt i grenda, men han likte jeg ikke så han fikk bare lov å stå og se på.

Jeg bestemte uten tvil hvem som skulle få være med i leken og ble støttet av Eugen som var nest eldst i grenda.

Eugen var mer å regne som min private boddyguard, men etter Eugen-prinsippet; et prinsipp som var slik at den han hadde påtatt seg ansvaret for å passe på selv måtte gå først i striden. Eugen kom først inn i ringen når ting gikk mot tap for min del.

Et feigt prinsipp, men det fungerte godt for å få viljen sin gjennom.

Harald var den utfrosne og fikk stå rolig å se på at vi andre lekte.

Eugen var da den eldste gutten i gata og hadde førsterett til å sitte foran å styre mens Haralds lillebror Hans fikk sitte på lasteplanet.

Min plass i hierarkiet var å løpe bak og dytte.

Jeg løp så mye etter denne bilen at de andre guttene bare kalte meg for ekshosten.

Når naboguttene ikke var tilgjengelige for lek fordi de kastet bort de fine barndoms solskinnsdager med å gå på skolen hadde jeg Olabilen for meg selv.

Da trakk jeg den opp den siste bakken fra huset på Aasen til toppen av hellingen; oppe ved Syningom.

Med bankende hjerte og iver i blodet, noe som gjorde det umulig å stå stille med føttene, var det bare å slenge seg ned i settet og sette ut for de bratte bakkene ned til riksveien noen hundre meter lenger nede.

Vi hadde stående forbud om å kjøre helt ned til riksveien som førte inn til bygdesentrum.

Der var det farlig mye trafikk av en og annen bil, mange hestekjerrer og en del syklister.

Riksveien mellom Nord og Sør Odal var en viktig del av bygda.

Der sto melkerampene som fungerte som vareleveringsposter og sosiale samlingspunkter, og det ble fra tid til annen snakket om at veien en dag i fremtiden skulle dekkes med oljegrus; og kanskje asfalt, slik det var i Sør Odal der ferdselsåren startet.

Ved lek måtte vi for å lystre våre foreldre alltid avslutte reise med Olabil og rattkjelke på plassen ved Rasen, der veien delte seg i to; i en sti ned til Storsjøen og en smal vei som var koblet til riksveien.

Rett ved veikrysset bodde en temperamentsfull mann som vi bare kalte Rasende-Rasen.

Han likte ikke barn, men var veldig glad i kvinnfolk.

En slik ensom Olabilreise var to til tre minutter med huiende glede med risting, skramling og tårefylte øyne etter den hurtige reisen.

Så kom en time slit for å trekke bilen opp alle de bratte bakkene igjen.

Det tok stort sett en time å gå tilbake til huset på Aasen fra riksveien, med eller uten Olabil på slep.

På veien oppover var det utallige ting en måtte stanse opp ved og granske.

En maur kunne krysse veien med et stort blad eller en larve på ryggen, og denne måtte følges nøye.

Maur irriterte meg grenseløst.

De var små, som meg, men ubeskrivelig sterke.

Samme hva jeg gjorde så ville jeg aldri bli så sterk som en maur.

En fikk nøye seg med å bli arbeidsom som en maur.

Ved fjøset på Berg måtte jeg alltid ta en avstikker inn i grisehuset for å henge på gjerdet å se på svina.

Ved dammen i svingen ved smia måtte en enten sjekke om det var frosk i dammen, eller om isen var blitt tykk om vinteren.

Så var det selve smia.

Ingen ting i verden kunne få meg bort fra å ta en dagelig avstikker ned til den gamle smia for å se om spøkelsene der inne hadde flyttet på noe siden sist jeg var der nede.

Og så var det alle disse overraskelsene som gjorde at det tok ekstra tid å komme seg hjem fra lek, eller senere fra skolen.

Brått kunne en få øye på et ekorn som bare måtte overvåkes en stund, eller en kunne komme over en huggorm som en måtte følge etter for å se hvor bolet var.

Sånne ting var kjekt å vite om en skulle få brukt for en huggorm en gang; om ikke annet så til å skremme læreren med eller for å plassere ut inne blant ølkassene på Samvirkelaget når det brygget opp til fest i bygda.

Grøften på høyre side av veien måtte jeg alltid fingranske mens turen gikk hjemover.

Det var ikke grenser for hva en kunne finne der som en måtte ta med seg hjem.

Etter som Syningom var et hvilehjem for utbrente alkoholikere fra Oslo så fant en fra tid til annen en tomflaske i grøfta som måtte tas med hjem.

Var dette en spritflaske så ble den vasket og kokt av mor for senere å benyttes til lagring av saft.

Var det pilsflasker så vasket og pantet mor dem og kjøpte karameller til oss ungene for pengene; litt ekstra lørdagsgodt når den dagen kom.

Så kom etter hvert slutten på dagen da skolen var slutt, de andre kom hjem og hierarkiet fungerte som normalt igjen.

Så lenge denne Olabilen fungerte avsluttet jeg alltid dagen som ekshost.

Når det endelig var min tur til å sitte foran å styre så var Olabilen utslitt og klar for kondemnering.

Hierarki, eller rangordning som vi ser her til lands, er egentlig et gresk ord som betyr høyere presteskap.

Det var ikke mye kirkelig over det som skjedde i den rangstyrte gutteflokken utenfor huset på Aasen, for jeg var på det stedet i utviklingen at jeg akkurat hadde lært og banne; noe jeg gjorde flittig for å holde treningen ved like og for å provosere de andre ungene slik at jeg kunne innhente nye, ukjente ord fra dem; ord som var omgitt av den spenningen alt som er forbudt omgir seg med.

Det var makthierarki som fungerte i Odalen den gangen; den sterkes rett.

Personlig så levde jeg etter James Agate sine ord, eller trassens ord som far kalte det: jeg vet ikke særlig mye, men det jeg vet, vet jeg bedre enn noen.

Litt av dette sitter nok kanskje i meg enda, for den saks skyld.

Hierarkiet fungerer i en barneflokk også, om vi vil det eller ikke.

Som Aristoteles sa så gjør ikke naturen noen sprang, og sunnheten i det å ha en slik rangordning gjorde oss sterke, solide og klare til å møte livet; blant annet i forsvaret der hver våpengren er delt inn i 14 rangtrinn som en må ta steg for steg om en ville opp og frem i verden.

Rangordninger er både nødvendig og nyttig i et moderne samfunn.

Der hvor det svikter er det stort sett de som besitter de høyere trinnene som ikke tåler å få makt over andre.

Jeg vil derfor bruke denne fredagen til å legge ut en advarsel om missbruk av makt, slik en ser det i Libya, hos ordføreren i Hønefoss og andre steder rundt om i verden hvor hierarkiets øverste elite har missbrukt sin makt til egen vinning og fortjeneste på urimelig beskostning for dem under seg.

For alle karrierefolk og alle som bygger sin familie etter rangordning vil jeg bare si som Arnljot Eggen: politikøllene kan også forandre seg til bumeranger.

Ha en god helg høyt på ranglisten.

Mistro alle dem som føler en sterk trang til å straffe.
Johann Wolfgang von Goethe

Ord for fredag på en lørdag - 04.juni 2011

Det er nå bevist at den største helserisiko du kan utsette deg for i dag er å lese aviser.
Forleden kom jeg over en liste i en av dagsavisene over synlige tegn på at du har sykdommer du ikke visste at du hadde.

Om midjen din er bredere enn hoftene har du kun en fremtid; en kort en med diabetes type 2 og hjerte- og karsykdommer i fleng.
Har du i tillegg korte ben så ligger du veldig dårlig an om en skal tro et forskerteam fra Bristol .
Menn med korte ben har større risiko for å få hjerteproblemer og diabetes enn de langbente.
Rynker er også livstruende; i hvert fall om de sitter på øreflippene dine.
Noen studier har nemmelig vist at mennesker som har en lang linje eller rynke på den ene eller begge øreflippene, har høyere risiko for hjerte- og karsykdommer.

Om du så en dag kommer hjem en og forventer at det skal lukte deilig middag i huset, men at det ikke gjør det, ja da bør du bli redd; livredd.
Det kan bare bety en av fire ting:
du har tett nese,
kona har reist fra deg,
kona de er sur på deg og nekter å fore en drittsekk som deg.
Eller du har fått Alzheimer og Parkinsons.
Problemer med å gjenkjenne vanlige lukter som sitron, banan eller løk hos godt voksne kan være det første tegnet på Alzheimer, mener amerikanske forskere.
Den eneste redningen er å bælme i seg kaffe, for andre forskere mener å ha funnet bevis på at tre til fem kopper kaffe pr dag mer enn halverer risikoen for Alzheimer.
Drikker du mye kaffe så bør du sånn sett bare sitte igjen med en dose diabetes, noe hakkende hjerte og et snev Parkinsons sykdom.


Samme hva du gjør så må du passe deg for inntaket av fruktjuice. Dette kan nemlig føre til urinsyregikt og i verste fall høyere blodtrykk. Tideligere var det i det minste sundt å spise frukt, men nå advarer blant annet Tine om at du heller bør drikke søt juice enn å begi deg ut på faren ved å spise originalvarene. Deres juice gir mer C-vitaminer enn det selve appelsinen gir.
Snakk om effektiv uttrekning av stoffer fra en frukt.
En appelsin har bare 75 mg vitamin, sier Tine, men når den er presset ut i deres juice gir tilsvarende saftmengde hele 100 mg vitamin.


Nå nytter det ikke lenger å nøye seg med å lese horoskopet i morgenavisen til frokost for å vite hva dagen har å bringe. Nå må du foreta en full granskning av kroppen på badet ; fra å sjekke speilbildet, kontrollere egen avføring og se om hud og øyeeple har blitt gulere i løpet av natten.
Så må du sette opp et kart over føflekker som du hver morgen sjekker opp mot endringer mellom kart og terreng.
En må jo være sikker på at en er frisk før en går på jobben om morgenen.
Ikke det at jeg er hypokonder for jeg støtter Arne Hestenes sine ord:
de trenger nødvendigvis ikke tro at du er syk, selv om du er sengeliggende når du våkner om morgenen.


Du vil denne uken ha en stor sjanse til å spire, gro og vokse til noe stort, sto det i horoskopet mitt denne uken.
En kan jo ikke leve etter noe slikt til dom i horoskopet, for blir jeg større nå så sprekker mageskinnet mitt med et bulder.

Denne fredagens spørsmål må bli: hva skal en tro?
Når jeg fikk mitt første infarkt trodde jeg at egg var skadelig og farlig for helsen, for det leste jeg i folderen jeg fikk utdelt på sykehuset.
I dag vet jeg at det er sundt å spise egg; tror jeg. Det står i hvert fall det i de nye folderne fra helsemyndighetene; under teksten egg er friskemeldt.

Den gangen på sykehuset ble en rådet til å kutte ned på kjøtt og øke forbruket av poteter og grønnsaker.
Spis brød med korn, bytt ut kjøttmiddagen med pastaretter, fikk jeg lære under gjennomgangen med en spesialiste før jeg ble sluppet ut av sykehuset.
Nå er poteter og andre karbohydratkilder rene giften; om en skal tro helseguruer som Kari Jaquesson.

I dag har jeg satt opp mang en diettplan for de kommende ukene av mitt liv.
I dag lever jeg på en erfaringsbasert diett.
Det jeg så langt har erfart er at den ikke virker.

Det er like vel noe jeg tror fult og helt på og det er at selv om jeg spiser det jeg spiser så vil jeg en dag i fremtiden bli tynn igjen, om ikke annet så etter min død.
Når det gjelder hva en skal tro på så er det ikke så dumt å rette seg etter et sitert råd fra den engelske novelisten Dinah Mullock Craik: tro bare halvparten av det du ser og ikke noe av det du hører.

Jeg vet i hvert fall hva jeg tror mest på; rådet fra Jostein Gaarder: jeg har liten tro på at vi bør vente med å leve.

Jeg ønsker dere alle en god langhelg; får en tro.

Tor Ole