Ord for fredag - 27.mai 2011

Sjalusi.

På ABCNyheter kunne en den 18. mai lese at Norsk Hydro advarer mot å være alene med det motsatte kjønn når disse er arbeidskollegaer.

I selskapets interne reiseråd frarådes ansatte til å oppholde seg i samme hotellrom, treningssenter og svømmebasseng alene med personer av motsatte kjønn.

Det er da jeg begynner å lure på om disse rådene er satt fordi enkelte ikke skjønner forskjellen mellom mennesker og kaniner; parring er ikke påbudt fordi situasjonen byr seg.

Det må være spesielle forhold mellom kollegaer i Hydro etter som det anses som meget sannsynlig at to ansatte i samme rom resulterer i to jukk og et unnskyld.

En annen mulighet er at det ikke er de ansatte som er problemet, men sjalu ektefeller som tror at deres livspartner havner i kinkige situasjoner så fort denne ikke er under overvåkning.

Det sier vel mer om hvordan den som er sjalu ville oppføre seg i en slik situasjon.

Sjalusi er en bortkastet bruk av energi og ingen har vel forklart resultatet av dette bedre enn Alexander Dummas den eldre: sjalusi er kunsten å såre seg selv mer enn man sårer andre.

Mine foreldre lærte meg at sjalusi er all den moro man tror at andre har hatt og at Agnes Fink slett ikke har rett når hun påstår at sjalusi i et forhold er like viktig som paprika er det i gulasj.

Paprika gjør godt for gulasjen, men sjalusien dreper kjærligheten i et forhold; så den saken er grei.

Som guttunge inne i de første famlende skritt innen forhold mellom gutt og jente hadde jeg nok min del av sjalusierfaringer jeg også.

Frykten for å miste var en ting, men frykten for å måtte dele var større.

Det var først når jeg skjønte poenget med å stole på at den andre parten i forholdet hadde de samme tanker om hva en kan og ikke kan gjøre når en er involvert med en annen at jeg fikk bukt med dette.

Det er ikke fritt for at disse tankene rundt sjalusi leder tankene tilbake til min oppvekst i Austvatn og en mann som gikk under navnet Buske-lusk.

Han var døpt Odd og gift med en livlig, blond kvinne som bare gikk under navnet Dolly.

Hun var på mange måter lik den amerikanske countrystjernen og en stor fan av henne.

Ingen hadde vel spilt countrydronningens debutplate Hello I'm Dolly mer enn henne siden den kom ut en gang i 1967.

Dolly var en livlig kvinne med mange venner og en stor sosial omgangskrets som hun pleide vel.

Var hun på besøk et sted kan du ta deg faen på at Odd lusket i buskene utenfor huset de oppholdt seg i for å overvåke hva som skjedde.

Hans faste frase var at gjør hun noe jeg ikke liker så drar jeg tvert.

I de 16 årene jeg bodde i bygda og årene etter når jeg besøkte mine foreldre bodde han fortsatt sammen med Dolly og hadde vel ikke funnet noe å sette fingeren på. Men å luske i buskene drev han fortsatt med.

Slike folk ber om at mannfolk som meg bare må markere litt over for dem.

Etter en større militærøvelse oppe på Ramsund brant jeg inne med noen snublebluss som jeg bare måtte få benyttet til noe minneverdig.

Ved besøk hjemme støtte jeg bort i Buske-lusk nede på landhandleriet en lørdag og bak ham i køen ved kassen i butikken falt alle planer inn i hodet mitt som kroner i et kronespill.

Planen var enkel.
Min mor ba Dolly på besøk og jeg rigget snubleblussene rundt i hagen hvor den nå 62 år gamle mannen ville gjemme seg mellom rips og solbærbusker så han kunne få innsikt gjennom det store vinduet i kjellerstuen med peis.

Så var det bare å sette seg og vente mens kvinnene i peisestua lot stemningen stige.

Etter god, gammel tradisjon dukket etter hvert Buske-lusk opp.

Han krabbet seg frem til en god utkikkspost og rigget seg til med kikkerten, uvitende om de tynne snorene som gikk gjennom bærbuskene rett over ham.

Så var det bare å tenne forsvarets kinaputt nummer en; et knallskudd, å slenge det bak ham.

Det ble liv i hagen denne kvelden.

Knallskuddet gikk av da han reiste seg og trakk løs splinten i den andre enden av snoren, og Buske-lusk prøvde å ta seg gjennom bærbusken i den panikken han på sekunder hadde opparbeidet seg.

Fire snublebluss fyrte av med høye smell og kraftige lysblink.

Kun en gang har jeg sett en sivilist med større fart; den gangen jeg festet et snublebluss til sykkelen til pikettsjef Sanden på Ryen.

Han tråkket sakte fremover til snoren på den militære innretningen var stram nok til å løse ut tennsatsen.

Fra det smalt til han og sykkelen forsvant ned skråningen ved vakta på Ryen gikk det bare brøkdeler av sekunder; en spurtetappe av de sjeldne.

Det er selvsagt ikke riktig å sammenligne farten på disse to, for pikettsjefen trampet på pedaler og Buske-lusk trampet på potetris når han forsvant ut i kveldsmørket.

Fra nabohuset hørte jeg fru Borgny rope til sin mann Vidar med spørsmål om hva bråket og lyset var. Vidar var en rolig og analytisk mann som bare svarte: det er bare Tor Ole som er hjemme på besøk.

Mens Buske-lusk løp sank nok min aktelse i bygda enda noen hakk under minusstreken.

En av grunnene til dette var nok en av de andre naboene våre som var kjent for å legge seg tidelig. Han var blitt vekket og sto på trappa utenfor huset sitt i sin stripete pyjamas med en våt flekk i skrittet og ropte halvt våken: hvorfor skjøt du den katta din jævel!

Det var når jeg kom inn i peisestua til mor at jeg skjønte poenget med å varsle de nære omgivelsene om militære øvelser.

Mor satt i godstolen ved den tente peisen iført sin fineste, hvite bluse og med en enorm rose av kaffe som hadde vært i en kopp på vei til munnen når det smalt ute i hagen.

Av en ikke helt uforståelig grunn hadde kaffen jumpet ut av kaffekoppen og klamret seg til min mor i en varm omfavnelse.

Overraskelser bør aldri komme uventet.
Helge Krog

Handlingen min den gangen var totalt bortkastet; selvfølgelig.

Selv om Buske-lusk fikk seg en løpetur så løp han sannsynlig vis ikke fra sjalusien sin, og som Dolly sa det så var dette med å luske i buskene eneste måten å få ham vekk fra TV-titting og øldrikking.

Jeg vil like vel benytte denne fredagen til å råde folk til å la sjalusien ligge igjen i et lukket skap når de går inn i et forhold. Dette gjør jeg med en liten advarsel fra François de La Rochefoucauld: sjalusien fødes samtidig med kjærligheten, men dør ikke alltid sammen med den.

Ha en tillitsfull helg.

Tillit skapes ved at den tas i bruk.
Bertolt Brecht

Ord for fredag - 20.mai 2011

Det er tøft å dra inn til det skumle huset dypt inne i skogen ved Halstjærnet sammen med venner for å se etter ånder som går igjen. Det er mot i brystet til en som gjør dette alene.

Disse ordene sa min onkel Alf til meg etter en spennende natt der jeg under en jakt på ånder hadde tatt meg gjennom skogen til Halstjærnet og uforvarende kommet over et ektepar som brukte det gamle huset som elskovsrede.

De var ektepar på hver sin kant.

De stønnende og pesende åndene jeg kom over i det fallferdige huset ute i skogen viste seg å være veldig så tilstedeværende på denne jorden, og i stedet for å rømme når de så lys fikk den ene av dem totalt panikk og gikk til angrep på meg med en staur.

Å ta igjen en 11-åring i terreng med orekratt når du selv løper barbent med snabelen ute viste seg vanskelig for ham og de rasende skrikene hans hadde ikke annet for seg en å påkalle seg skogvokterens oppmerksomhet.

Skogvokter Mentz Berg var jo uansett på vei til stedet fordi han hadde sett lys med åpne flammer i det gamle, tørre huset gjennom nattemørket der han gikk natterunden sin på tunet foran huset sitt og sniffet etter røyklukt mens han kikket etter flammer.

Skogbrann var skogvokterens store skrekk, og skammen over å bli overrasket med en annen manns kone var storbondens skrekk; han som løp gjennom krattet iført bare en staur.

Storbonden som hadde tatt seg inn til Hal for å drive utukt med et eksemplar av det svake kjønn var aktiv i bygdas menighet og gjorde som vi alle forventet av en streng misjonsmann; han brøt sine egne lover.

Dú skal ikke, men jeg gjør som jeg vil, som det tilsynelatende står i de helliges statutter.

Jeg vet ikke om det var mot som drev meg på åndejakt ved det beryktede spøkelseshuset ved Hal.

Skal jeg være ærlig med meg selv så tror jeg heller det var et av de tilfellene der nysgjerrighet for det ukjente var større en frykten for hva en kunne møte.

Mot er en persons evne til å våge å utfordre seg selv til noe som vanligvis utløser usikkerhet, angst, frykt, smerte eller følelsen av risiko.

At min onkel vekket dette ordet i hodet mitt ved å påpeke at jeg kanskje hadde akkurat det skulle nærmest vise seg å bli en katastrofe.

Jeg hadde jo hørt de gamle guttene i bygde, inklusive min far, fortelle om det motet som hersket blant motstandsmennene under krigen.

De var jo alle en del av motstandskampene på hver sine måter; en motstandskamp der bare noen få ble hedret for sin innsats og andre sin innsats tiet i hjel av den nye og de etterfølgende regjeringer.

Menneskelig mot snakket disse krigsveteranene så mye om at jeg allerede tidelig i barndommen var godt inneforstått med at mot ikke var noe verdt om en ikke også samtidig hadde en god porsjon tapperhet; evnen til å holde ut i vanskelige stasjoner.

For å oppnå tapperhet skjønte jeg at jeg først måtte utvikle motet jeg tilsynelatende var født med; eller manglende evne til å ta reell risiko på alvor som en også kan kalle det.

Jeg hadde en fobi som jeg slet med i barndommen; høydeskrekk, eller acrophobia som en psykolog vil kalle det for å vise en noe høyere intelligens enn den gjennomsnittelige mann i gata.

Acrophobia kan du liksom behandle med en resept på kostbare lykkepiller skrevet ut av en fagmann, mens høydekrekk har bare en kur innen folkemedisinen; å ta seg en stiv dram på toppen av fjellet for i det minste å være på stigende rus når du daler ned.

Sånn militært finnes det en annen kur; å møte problemene igjen og igjen til de er blitt ufarlige.

Ikke det at det hjelper den dagen du like vel mister taket og faller, for så vidt jeg har hørt så er det like vondt å treffe bunnen etter et fall om du var redd eller ikke før du falt.

Nok om det.

Jeg ville teste mitt eget mot ved å trosse høydeskrekken og prøve å fly.

Teoretisk sett, i følge humorforfatteren Douglas Adams, var hemmeligheten med å fly kun å kaste seg mot bakken, og bomme.

Med en far som var snekker var det ikke vanskelig å finne materialer hjemme til å bygge seg et par vinger.

Han hadde lekter i metervis og mors hvite laken utgjorde godt stoff til å kle vingene med.

Poenget med tilgang til nødvendige materialer var bare å ikke spørre først.

Når vingene var konstruert var det bare å klatre opp i toppen av epletreet nederst i hagen og la tyngdekraft, aerodynamikk og kunnskap om termiske luftstrømmer styre; ting jeg ikke kunne en døyt om, men som jeg stolte på at naturen tok seg av.

Så var det bare en oppgave igjen, å bomme på bakken.

Dessverre har jeg alltid vært temmelig treffsikker av meg, noe jeg også var denne gangen.

Med en munnfull gress hadde jeg fått i meg dagens kvote av grønt og neseblod skal være godt for utskiftingen av gammelt blod.

Pusten jeg mistet fikk jeg etter hvert tilbake og ting normaliserte seg; for som min mor alltid sa det: det er normalt at han kommer hjem med blåmerker og kutt.

Jeg summerte dagens bragd med at jeg hadde mot nok til å trosse akrofobien min; og at jeg ikke kunne fly.

Jeg kunne også konkludere med at det slett ikke var så farlig å falle ned fra et epletre.

Der i mot var det nærmest livsfarlig å gå løs på mors laken med saks og stiftemaskin, selv om jeg hadde vært full av hensyn og tatt ett laken som ikke var vasket.

I tillegg hadde jeg vært en god sønn og klippet av borden med den håndbroderte logoen og mors initialer fra lakenet så den delen ikke skulle bli ødelagt.

Det var på en slik dag jeg igjen skjønte forbryternes dilemma; det var lettere å planlegge forbrytelsene enn å slette sporene etter den.

Vel fortjent ble det høylydt refs på kjøkkenet og ordre om å gå til skogs å hente et bjørkeris etter mors klare spesifikasjoner; tykk, solid og godt bøyelig.

Her skulle det bli korpulent avstraffelse med godt verktøy.

Svolken ble avlevert med dirrende hender og jeg ble satt i husarrest på loftsboden til tiden var inne for selve avstraffelsen.

Min farfar satt på Fallskjermen på Grini under krigen med en dødsdom over seg, og jeg fikk under husarresten en slags forståelse for hvordan han måtte ha følt det mens han ventet på å bli stilt opp mot veggen og skutt av tyskerne.

I likhet med min farfars skjebne så ble det ikke noe av den lovede avstraffelsen, for freden kom først.

Mor lot meg sitte noen timer og mørnes før hun hentet meg tilbake til kjøkkenet og ga meg en lang tale om det å være redd for sine barn og frykte for at de skulle skade seg selv.

Selv var jeg veldig fornøyd med dagen, for mens jeg satt i arresten hadde jeg ikke veket på mine bestemmelser om at jeg skulle motta et hvert svolkeslag som en mann.

Jeg skulle pokker ikke hamre på døren og trygle om tilgivelse.

Der inne i loftsboden syntes jeg liksom at jeg følte at jeg hadde tapperhet; evnen til å holde ut i vanskelige stasjoner.

Trass mitt mot og min tapperhet som 11-åring skal jeg ikke benekte at det kom en tåre med mange venner når mor fortalte meg at lakenet jeg hadde klippet i filler var ett av to håndbroderte laken hennes mormor hadde laget som bryllupsgave til henne og far; et minnestykke hun var særskilt glad i.

Jeg var da såpas til mann at jeg kunne innrømme over for meg selv at jeg hadde driti på draget som det heter i Odalen; gjort meg bort.

Å fluge, fluger, flaug, jeg har fløgi som det heter i Odalen.

Kråka flaug forbi i mektige vingeslag, men jeg bare dasket i bakken uten stil.

I motsetning til meg var min mor godheten selv, og hun var tapper som få; hun hadde evnen til å holde ut i den vanskelige situasjonen det var å oppdra meg uten noen gang å unngå å gi meg kjærlighet når jeg fortjente det minst.

Takk for at du har gjort meg til den jeg er, og alt jeg ikke er.

Ha en tilgivende helg.


Jeg tror at jeg vil sette godhet høyest av alle menneskelige egenskaper. Jeg vil sette den høyere enn slikt som mot og tapperhet eller sjenerøsitet eller hva som helst.
Roald Dahl